Kunsten å utvikle en by

DEBATT: Vi trives bedre i omgivelser vi finner vakre, skriver Thomas Bendiksen (MDG).

Av Thomas Bendiksen (MDG), utvalg for by- og samfunnsutvikling

Hva skjer hvis vi slipper kunstnerne til i byen? Som viktige bidragsytere til god stedsutvikling. Som katalysatorer for estetiske opplevelser i byrommet? Er det en ting kunstnere er gode på, er det å sprenge rammer, å angripe fra et nytt perspektiv. Er det gjort før, så er det for kunstneren et mål i seg selv å gå i en ny retning. Og det er kanskje akkurat det vår tids byutvikling trenger? Fornyelse? Byutvikling 2.0.

Tradisjonelt har kunst i det offentlige rom hovedsakelig handlet om statuer og utsmykking på bygg. Derimot er krav til design og estetikk ofte fraværende når vi utformer byrommene våre. Vi tar gjerne det første og enkleste, og ender opp med billige, fantasiløse og ensformige løsninger. Et av nøkkelordene i tiden som kommer vil trolig være medvirkning og helhetlig tenkning, der også estetikk bør være essensielt i gjennomføringen av framtidige prosjekter.

Da København bestemte seg for å bygge nytt rådhus på slutten av 1800-tallet, var bestillingen et klokkespill og en hovedklokke som skulle slå slagene ved hver hele time. Den danske dirigent og komponist Frederik Rung, som ble ansett å ha de beste ørene og gehøret i hele København, ble hentet inn for å kvalitetssikre innkjøpet. Sammen med en rekke andre musikere i byen fikk han i oppgave å godkjenne klangen i tårnklokkene før åpningen av rådhuset.

Klokkene ble bestilt i Westfalen i Tyskland og levert tre år senere. Frederik Rung mente derimot at lyden ikke var som den skulle være, og den tre tonn tunge hovedklokken ble sendt i retur. Først to år senere kom de tyske klokkemakerne tilbake, men også denne gangen strøk klokken til Rungs eksamen. Det begynte derimot å nærme seg åpning av rådhuset og man torde rett og slett ikke sende den i retur nok en gang. Løsningen ble å file av 2,5 mm metall innvendig i klokken før tonen og klangen var den riktige og kunne godkjennes av Rung og hans kollegaer. 

Vi skal ikke se vekk ifra at Fredrik Rung ga både borgermesteren og sjefarkitekten noen ekstra grå hår i jakten på den riktige lyden, men utover tårnets hovedfunksjon å vise tiden, fikk København også et klokkespill i særklasse.

Byarkitektordningen, slik som de har i Bergen er en bidragsyter for vellykket stedsutvikling, og noe Stavanger kan lære av.

Byarkitekten skal bidra til helhetstenkning rundt byutvikling. Vedkommende skal besitte en bred forståelse av arkitektur, med fokus på byliv, byrom, bygninger, livskvalitet, bærekraft og gode romlige sammenhenger. 

• Å anerkjenne estetikk som ett av målene i byutvikling er litt kontroversielt, men omgivelser som oppleves som vakre, påvirker hvordan vi har det og hvordan vi trives, har Bergensbyarkitekt Maria Molden uttalt.
Vi trives bedre i omgivelser vi finner vakre. Dette er nok de fleste enige i og det understøttes både i forskning og i kommunens overordnede planer. Den nylig vedtatte kommuneplan, sentrumsplanen og kulturplanen, samt byromstrategien for Stavanger sentrum som snart legges ut på høring, beskriver hvor viktig trivsel er for sentrumsutviklingen. Kunst er et sentralt verktøy for å nå målene. Men kan man planlegge estetikk? Og hvor godt fungerer egentlig verktøyene vi bruker?

Torget i Stavanger tar gullmedalje i utskjelte byutviklingsgrep. Både innbyggere, politikere og fagfolk er enige i at vi ikke må gjøre samme feil igjen. Vi ser det samme pål Hillevåg torg, med sine steinbelagte kvadratmeter og opplevelsesverdi lik null. Likeledes har vi det nylig anlagte “park”-området på Tivolifjellet, bortsett fra den ytterste ringen som fungerer fint som utsiktspunkt. Ved den planlagte utviklingen av et nytt Tjensvoll torg, blir de tidligere nevnte torgene hentet fram som eksempler på dårlig stedsutvikling.

Lærer vi av våre feil eller er verktøyene så utdatert at vi, selv med de beste hensikter, igjen og igjen går i samme felle? Hvorfor feiler vi på Tivolifjellet, men lykkes i Ajaxparken? De gode intensjonene er til stede i de overordnede planene, men fine ord skaper dessverre ikke gode byrom i praksis. Det er flott når vi tilrettelegger for seks ladestasjoner på jernbanelokket ved Stavanger Stasjon, men hvorfor godtar vi at de ser ut som forvokste kjøleskap som forsøpler bybildet? 

Jeg er helt sikkert på at ved å invitere et kobbel av kunstnere, designere eller arkitekter til idémyldring, kunne vi fått minst 50 vakrere løsninger for å sommerstenge Vågen for biltrafikk enn de tradisjonelle røde stengslene bestående av en planke og to bukker i tre.

Estetikk er et vanskelig begrep, men hvem er bedre egnet enn kunstnere som jobber med det hver eneste dag? Både arkitekten, byplanleggeren, innbyggeren og kunstneren har garantert noe å lære av hverandre og vil stå sterkere sammen i en bred medvirkningsprosess.

Men skal vi lykkes å utvikle Stavanger i den retningen som byromsstrategien beskriver, må vi i fellesskap aktivt arbeide med estetikk i hele prosessen, fra de overordnede planene til de konkrete tiltakene i gjennomføringen. I likhet med bærekraft, bør estetikk sees på som et samfunnsoppdrag og lovpålagte arbeidsoppgaver som gjennomsyrer alt vi foretar oss. Kommunen bør stille strengere krav til både egne og private tiltak i det offentlige rom.

Tre kontrollspørsmål til neste gang vi skal transformere et byrom, utplassere ladestasjoner til bysykler eller etablere en vannfontene bør være:
 

Hvilken funksjon vil vi ha? 
Kan vi gå nye veier? 
Kan vi gjøre det vakrere?