De fleste er enige om et grønt skifte, men mange er uenige om tempoet i overgangen fra fossil til fornybar. Uansett ståsted vil det være en oppskrift på fiasko å la koronapandemien diktere tempoet på det grønne skiftet. Det er en utbredt misforståelse i enkelte miljøer at fornybarteknologi og fornybarteknologer står klar til å rykke inn på kort varsel bare oljekranene skrus igjen. På samme måte som oljebransjen på 1970-tallet bygde teknologien sin på kunnskapene norske verft og verksteder satt på, må fornybarindustrien bygge på kunnskapen leverandørindustrien sitter på i dag.
Oljebransjen er truffet av ikke bare én, men to omfattende kriser. I tillegg til pandemien og nedstengningen av store deler av verden, har krangelen mellom Russland og Saudi-Arabia om produksjonsnivået sendt prisene ned til nivåer vi ikke har sett siden 2014 og 2015. De store selskapene har redusert kostnadene sine så kraftig siden den forrige store smellen at de tåler et lavere prisnivå i en periode, men leverandørindustrien sliter. Mange bedrifter på Vestlandet var knapt på beina igjen etter forrige krise før det smalt på ny. For sysselsettingen, bosettingen og kunnskapene som er i disse bedriftene, vil mangel på hjelp være en katastrofe. Og det grønne skiftet vil bremses.
Bransjen har foreslått en midlertidig endring i skatteregimet i år og neste år for å holde oppe investeringene, og dermed redde jobber. Forslaget er at investeringskostnader går til fradrag samme år som investeringen gjøres, i stedet for at kostnaden avskrives lineært over seks år. På samme vis foreslås det at friinntekten som ellers kommer til fradrag over fire år, tas i investeringsåret. Det er altså en annen måte å periodisere skatteinnbetalingen på. Slik kan oljå være med på viktige miljøtiltak, som å bruke de nye mulighetene som nå kommer til å utvikle CO2-lagring i Nordsjøen – en operasjon som er umulig uten leverandørindustrien.
LES OGSÅ: Oljeministeren lover snarlig svar om produksjonskutt