Koronakrisen har vist oss Høyres DNA

DEBATT: Høyre har en lang tradisjon for å gå imot sosiale reformer.

Av: Arild Michelsen, medlem av Stavanger Arbeiderparti

Regjeringen har fått skryt fordi de relativt tidlig tok ansvar og har vært synlige og tydelige i en vanskelig tid. Selv om det kanskje har vært plagsomt for høyrepolitikere å måtte ty til en sosialdemokratisk motkonjunkturpolitikk, så vil jeg i alle fall gi regjeringen betinget ros for å legge sine markedsliberalistiske holdninger til side, i møte med de store utfordringene landet har stått, og står overfor. 

Men dessverre er dette langt fra hele bildet. Regjeringens forslag til krisetiltak har også vist oss Høyres sanne jeg, og stortingsflertallet har gang etter gang grepet inn og rettet opp sosiale skjevheter og utilstrekkeligheter i regjeringens forslag til krisepakker.

Men dette er ikke til å undres over. Vi har en regjering med total høyredominans og Høyres ryggmargsrefleks har alltid vært å hjelpe «sine nærmeste», uten tanke for hvor de sosiale og samfunnsmessige utfordringene er størst.

Høyre har en lang tradisjon for å gå imot viktige sosiale reformer. I dag må det regnes som en kuriositet at Høyre gikk imot allmenn stemmerett for menn. Mer forutsigbart er det at Høyre har vært imot viktige reformer som 8-timers dagen, Statens lånekasse, arbeidsløshetstrygd og uføretrygd, for bare å nevne noen få. Det er ikke vanlige folks interesser og behov som har stått øverst på Høyres politiske dagsorden. 

Syv år med høyredominert regjering har vist oss hva slags fotavtrykk de vil sette: Skattelette for de rikeste og innstramminger for de med størst hjelpebehov. Vi pådyttes markedsliberalistiske løsninger, og offentlig sektor opplever reformer nesten uten mål og mening. 

Her er bare plass til å nevne noe:
* Det er gitt mange milliarder i skattelettelser til de rikeste i samfunnet uten at det er gjort forsøk på å dokumentere hva den samfunnsmessige effekten av dette er.
* Det har vært kraftige økninger i avgifter og bruken av bompenger er all-time-high.
* Vi har opplevd en rekke smålige kutt i ulike velferdsordninger som går utover de svakeste blant oss.
* Innstramminger i Arbeids-avklaringspenger har ført flere over på uføretrygd og sosialhjelp.
* Kommunene opplever en forverret økonomi.

Med dette bakteppet er det logisk at mange av Høyres krisetiltak har de samme skjevheter innebygget:
* Skattelettelser til de rikeste som koronatiltak.
* Manglende kompensasjon til kommunene, som risikerer å måtte kutte i viktige velferdstiltak.
* I første omgang, for kraftløse tiltak, som først ble forbedret etter kritikk og Stortingets inngripen.
* Manglende styrking av NAV som ikke klarer å håndtere det trøkket som krisen har skapt. Mange venter fortsatt på ledighetspenger!
* Regjeringen (sammen med Frp) gikk imot «utbyttebegrensinger» for virksomheter som mottar statlig støtte.

Denne listen kunne også vært mye lengre. Hovedpoenget er dette:
Uten Stortingets aktive inngripen, hvor Frp ofte har kommet ned på «rett side», kunne regjeringens kriseettermæle gjort det tungt å starte valgkamp for Høyre og regjeringspartnerne. Men jeg tror at en aktiv og tydelig stortingsopposisjon, med Arbeiderpartiet i spissen, som vi nå har sett, også vil få konsekvenser for valget om et år. Regjeringen skal ikke få skjule seg bak det faktum at det er Stortinget som har tatt ansvar, styrket krisepakkene til næringslivet og vedtatt tiltak for de mest utsatte gruppene i samfunnet.

Stortingets aktive arbeid har også vist oss hvilket format Jonas Gahr Støre har som politiker, sterk, klar og tydelig, med evne til å finne løsninger sammen med andre. 

Krisen er langt fra over og landet står fortsatt framfor store utfordringer. Men Covid-19 har hatt noen «fordeler». Pandemien har vist oss at vi er et folk som evner å stå sammen og delta i samfunnsdugnaden. Den har vist oss at når landet står overfor økonomiske og samfunnsmessige utfordringer, må markedsliberalismen skrotes til fordel for «sosialdemokratiske» virkemidler. Men koronakrisen har også bekreftet Høyres DNA, som partiet for de privilegerte, selv om de i møtet med krisen er blitt tvunget til å svelge mange kameler.

Krisen har tydeliggjort forskjellene i politikken, mellom en politikk som splitter, prioriterer de få, øker skjevhetene og en politikk basert på solidaritet, likeverd og sosial utjevning.

Det bør bli et spennende valg neste høst, med et tydelig mandat for regjeringsskifte.