Debatt

Koronaens skjulte konsekvenser for idretten

KRONIKK: Fem måneder etter nedstengingen har mye av idretten fortsatt ikke fått lov til å gjenåpne.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Av: Dag Mossige, gruppeleder Ap Stavanger

Fem måneder etter nedstengningen har fortsatt mye av idretten ikke fått lov å gjenåpne. Det kan endre idrettslagene slik vi kjenner dem, både på kort og lang sikt. Arbeiderpartiet er svært bekymret for samfunnskonsekvensene av nedstengingen, særlig for idrettens rolle i integreringen og i kampen mot utenforskapet.

Da nasjonale og lokale myndigheter stengte ned næringsliv, skoler og andre samfunnsfunksjoner var idrettsbevegelsen en viktig støttespiller. I flere tilfeller stengte lokale idrettslag ned allerede før regjeringen kom på banen, og de formidlet viktig informasjon til sine medlemmer og bidro til å understreke viktigheten av tiltakene. 
I den gradvise åpningen har Norges Idrettsforbund og særforbundene laget detaljerte planer for smittevern og rutiner for mulig smittesporing. Det har sørget for at det knapt er registrert smitte på idrettsarenaer i hele Norge. Det er i det hele et svært imponerende dugnadsarbeid som har gjort, og det viser igjen styrken ved organiserte miljøer og fellesskap. Samlingspunkter som disse bidrar til å skape lojalitet og samhold i lokalmiljøer - på tvers av kulturell, etnisk og sosial bakgrunn, og på tvers av alder. Mange steder er idrettslaget den viktigste møteplassen vi har. Her får alle en plass - også om man ikke kjenner noen der fra før.

DEBATT: Kunstlyset kveler stjernehimmelen

Nå står vi i en situasjon hvor disse prinsippene har blitt satt på prøve. Det er regjeringen Solberg selv som har utfordret fellesskapstanken gjennom våren og sommeren, ved å sette idretter og selv gutter og jenter opp mot hverandre. Det har blant annet ført til at Brynes 2.divisjonsspillere for menn kan trene og spille fritt, mens damene ikke kan gjøre noen av delene. Det har ført til at 19-åringer kan spille både kamper og trene fotball, mens 20-åringene kan ikke. I Stavanger er Vikings herrelag i full vigør, mens damelaget må vente og leve i uvisshet. Dette har vært svært utfordrende å forstå for de aktive i idretten, og for idrettsledere å forklare for sine medlemmer.

«Det er en grense for hvor lenge vi kan holde stengt når det ikke er en smittesituasjon som tilsier det». Utsagnet tilhører Bent Høie, da han sist uke forsvarte hvorfor regjeringen åpnet for ferieturer til utlandet mens tålmodige idrettsutøvere ikke fikk starte opp her hjemme. Regjeringen tillot til og med cruisebåter med tusenvis av mennesker fra utlandet å komme til våre havner – noe ordfører Kari Nessa Nordtun klokelig satte foten rett ned for.

Som flere fryktet ga feriereisene til utlandet økt smitte, noe som igjen har utsatt gjenåpning av breddeidretten. Før dette dro en aktiv kulturminister Abid Raja Norge rundt og poserte i ulike kamptrøyer med stadig nye beskjeder og håp til spillerne som ikke hadde fått komme i gang. Håpet har igjen blitt gjort om til nye skuffelser, som idrettsledere igjen må videreformidle til håpefulle spillere etter beste evne.

Den langsiktige prisen å betale for regjeringens tilnæring til breddeidretten kan bli svært høy. Samtlige spillere over 20 år som driver idrett med kontakt har siden slutten av februar ikke fått drevet idretten sin, og har ikke utsikter om når de får gjøre det. Dette skjer til tross for at både nasjonale nasjonale og internasjonale forskningsrapporter og råd gjør det klart at utendørs trening og kamp uten enmetersregelen ikke utgjør noen særlig smittefare.

Da er det viktig å stille spørsmålet: Hva er de langsiktige konsekvensene for idretten?

Idretten melder nå om spillere som forsvinner, og om lag som rett og slett må legge ned. Trenere og lagledere er ikke lenger å se på arenaene. De frivillige i støtteapparatet forsvinner. Og mest kritisk av alt: Det er ofte de spillerne som trenger idretten mest som forsvinner først.

For en rekke idrettslag gjør en formidabel jobb med å rekruttere og ikke minst beholde ungdom og voksne som ikke har naturlige nettverk men trenger solide miljøer rundt seg. Flere av dem har innvandrerbakgrunn, andre ikke, men de har til felles at de hele livet har kjempet mot utenforskapet. Når flere av disse nå forsvinner fra idretten, tiltrekkes de av belastende og destruktive miljøer. Da står vi ovenfor samfunnsmessige utfordringer vi rett og slett ikke aner konsekvensene av som lokalsamfunn. Det er forstemmende at regjeringen ikke synes å anerkjenne dette. Selv om man, i motsetning til for charterturismen eller cruiseindustrien, vanskelig kan tallfeste de økonomiske tapene, kan de samfunnsmessige kostnadene bli enorme.

DEBATT: Det finnes ikke et alternativ til Rogfast

Det kan ikke Arbeiderpartiet akseptere. Sosialdemokratiske regjeringer i samtlige andre nordiske land har sett viktigheten av å bevare organiserte fellesskap også i koronapandemien. Det er minst like viktig i Norge. Men her hjemme står regjeringen Solberg alene med sin holdning til breddeidretten, en holdning det blir stadig vanskeligere å forstå. Har det rett og slett gått prestisje i saken for regjeringspartiene Høyre og Venstre?

Samtidig underkommuniserer regjeringen konsekvensene av den fortsatte nedstengingen av breddeidretten. Det tyder på at man ikke har forstått alvoret – eller at man ikke har noen som helst plan klar for å redde idrettslagene gjennom krisen.

Straks smittesituasjonen kommer tilbake på nivået vi hadde før utenlandsreisene i sommer må aktivitet i idrettslagene prioriteres. I mellomtiden er det viktig at vi som kommune, fylke og stat følger opp med både økonomi og støtte slik at idrettslagene i best mulig grad skal stå gjennom denne krisen.

Som samfunn har vi ikke råd til å miste dem.

Mer fra: Debatt