Kommentar

«De er akkurat som rotter»

Den 22. juli 2011 ble vi igjen forsøkt fratatt den friheten. Denne gangen var det ikke av soldater og okkupasjon. Det var én mann. En mann som har et så intenst hat mot toleranse og frihet. 77 av våre medmennesker mistet livet den dagen. Det norske folk lot seg ikke skremme. Det norske folk møtte med de sterkeste våpen av alle. Kjærlighet, toleranse, og frihet. Vi møtte hat med håp.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Men, som tidligere, gjentar historien seg. Vi ser en framvekst av hat og rasisme i Europa. Vi ser en ny trussel mot vår frihet. Det er sterke krefter i Europa som ikke tåler annerledestenkende. Troen på mangfold, frihet og toleranse må fortsatt stå sterkt i Norge! Det de falne kjempet for i fem år, har vi ikke glemt, og vi skal fortsette å kjempe.

I fjor opplevde vi nok en gang terror på norsk jord, med skytingen i Oslo under pride-markeringen natt til 25. juni. To mennesker mistet livet og flere ble skadet. Da ble hatet møtt med kjærlighet i alle regnbuens farger.

Både 2. verdenskrig, 22. juli og 25. juni gjorde noe med Norge. Det har ført til uendelig mye sorg og mange tårer, men også til samhold og å verne om verdier vi mener er viktige.

Sommeren 2015 reiste jeg til Krakow, blant annet for å besøke konsentrasjonsleirene vi kjenner som Auschwitz. Vi vil aldri fullt og helt forstå hva menneskene i disse leirene opplevde. Men vi kan unngå at folkegrupper skal oppleve noe lignende i fremtiden.

På min reise til Krakow bodde jeg i det jødiske kvartalet, ett minutt fra byens største synagoge. En dag jeg gikk forbi, stoppet jeg opp for å høre en gruppe unge, amerikanske jøder som satt i trappene foran synagogen og sang det jeg antar var en religiøs sang. Det var vakkert å høre på og sterkt å oppleve. Plutselig oppdaget jeg en stor og streng mann som sto ved gruppa. Han skulte mot alle forbipasserende og var åpenbart på vakt. Da han rettet på jakken så jeg en pistol i beltet hans. Så gikk det opp for meg at den tilreisende gruppa jøder hadde med seg en bevæpnet vakt. I Krakow. I Europa. 75 år etter 2. verdenskrig startet. Det er skremmende at jøder må ha den type sikkerhetstiltak, både for mennesker og synagoger.

For selv om krigen for lengst er over, så lever ideologien bak krigen videre. Den finnes i USA, den finnes i Europa og den finnes i Norge. Den finnes blant oss alle. Og om vi får øye på den, så må vi gjøre det vi kan for å stanse at den får slå rot. Vi vet hvor farlige fascisme og nazisme er. Vi må kunne gjenkjenne den når vi ser den. Den kommer neppe igjen med hakekors og uniformer i første rekke, men gjennom ord og tanker.

En dag for noen år siden gjorde jeg noe jeg ofte gjør, nemlig å reise til Oslo. Turen den dagen startet med en tur på flybussen. Om bord var det en fremmed, godt voksen dame som ville snakke. Hun startet med å si at hun syns ikke noe om alle som gikk rundt med hodetelefoner, fordi ingen snakker med hverandre lenger. Skyldbetynget tok jeg av meg mine hodetelefoner, og tenkte det var en hilsen til meg.

Ganske raskt kjører bussen forbi en av byens tiggere, og hun leder samtalen inn på romfolk og tigging. De hadde hun ikke noe fint å si noe om. Plutselig ser hun meg rett inn i øynene og sier: «De er akkurat som rotter.»

Jeg trodde først jeg hørte feil eller at hun spøkte, og spurte hva hun sa. Så gjentok hun det og utdypet at de strør om seg med søppel og avføring. Sjelden har jeg blitt mer paff, og det tok vel ett minutt før jeg hadde samlet tankene. Innimellom hadde hun lirt ut mye mer om dem. Så fikk jeg sagt i fra: «Sånn kan du rett og slett ikke snakke om folk. Det samme sa folk om jødene i sin tid, så det må du bare aldri, aldri si igjen. Du kan aldri gi mennesker dyriske egenskaper.» Hun sa at hun aldri ville snakket sånn om jøder, men beklaget umiddelbart.

Allikevel syns jeg opplevelsen var skremmende.

Hva er det som får voksne folk til å snakke sånn om andre mennesker? Har ingen andre sagt ifra før? Jeg kan umulig være den første hun sier det til og jeg burde ikke være den første som ga beskjed.

Så det ble den dagens lille lærdom for meg selv: Vi har alle et ansvar for å gi beskjed. Om du hører en venn, et familiemedlem, en kollega eller en helt fremmed snakke sånn, så må du si i fra. For mennesker er ikke akkurat som rotter, enten de er jøder, romfolk, fognbuer eller siddiser. Og hvis du snakker sånn, låner du retorikken nazister har brukt i mange tiår.

Idet jeg gikk av flybussen tenkte jeg at det var akkurat meg hun trengte å møte den dagen.

Vi må, da som nå, slå tilbake mot krefter som fremmer hat fremfor kjærlighet, mistro fremfor tillit, fremmedfrykt fremfor fellesskap.


Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Kommentar