Lages det virkelig kultur off-Oslo?

Det er langt fra regjeringens ord «et mangfoldig filmtilbud av høy kvalitet i hele landet» til virkeligheten filmskapere off-Oslo lever og jobber i. I Stavanger har film- (ekte)paret Silje Salomonsen og Arild Østin Ommundsen i over 20 år vært en del av en krets som har gitt Norge «Mongoland» og «Monstertorsdag», og i de siste årene «Tottori! Sommeren vi var alene» og «Evy og alltid». Ut fra en krets som hang sammen på Rogaland Teaters barne- og ungdomsteater og havnekneipen Cementen, vokste det fram en generasjon med Kristoffer Joner, Pia Tjelta, Vegar Hoel, Tore Renberg og et kobbel andre kulturarbeidere.

[ Dette er rådene til 18-åringer som skal på sin første Syden-tur alene ]

Kulturpolitikk er desentralisert i navnet, men sentralistisk i gavnet. «Veldig lokalt»-svaret det stavangerske produksjonsselskapet Chezville fikk da de søkte om penger fra Norsk filminstitutt til å lage «Underland», var en reprise fra 2001. Da fikk «Mongoland» avslag fordi filmen var av og med en lokal vennegjeng. At oppfølgeren ble droppet skyldtes først og fremst Vegar Hoels bortgang, men II-versjonen av kultfilmen og gjennombruddet til Joner og Tjelta gir grunn til å stille kritiske spørsmål. For eksempel dette: Når ble «lokal» et kriterium for god kultur?

Jeg har bare sneiet innom Gudbrandsdalen, men jeg tenkte aldri «dette er for lokalt» da jeg i fjor høst omsider leste meg gjennom Lars Myttings forfatterskap. Jeg kjenner den forhenværende arbeiderbydelen Hillevåg i Stavanger langt bedre, uten at jeg har sett en eneste anmelder anklage Tore Renberg for å skrive «for lokalt» om røvergjengen i Teksas-serien. Monterey i California er ikke et landskap jeg har førstehåndskjennskap til. Dét er heller ikke nødvendig for å lese John Steinbecks «Cannery Row» om sardinindustrien under den store depresjonen. Det er en skam at jeg aldri har besøkt Helgelandskysten, dét trenger du heller ikke for å ta innover deg storheten i Roy Jacobsens «Seierherrene». Er John Steinbecks «Vredens druer» lokallitteratur fra Oklahoma, eller er det et skjønnlitterært verk som sier noe om krisen i landbruket på 30-tallet og hvordan fattige «oakie»-bønder ble nektet innreise til California? Karl Ove Knausgård? Tromøya? Et sted jeg vet lite om, desto bedre kjente jeg meg (og ikke minst en del sentrale figurer) igjen i «Min Kamp», bind 5 der scenen var Bergen.

Poenget – som litteraturlesere og filmpublikummere vil vite – er at «for lokal» ikke kan brukes som vilkår for god kultur. Klarer Mytting å si noe allmennmenneskelig og universelt fra en bensinstasjon i Gudbrandsdalen? Om moderniteten, veiomleggingen, tradisjonelle verdier og den konflikten mange distriktsungdommer kjenner på? Skal jeg reise ut for å studere? Skal jeg reise hjem igjen etter endte studier? Hvordan skal det gå med forholdet til venner fra oppveksten? Dette er gjennomgangsmelodier i et land der sentrum-periferi er en levende konfliktlinje. Trekk trådene fra Jacobsen til Knausgård, Mytting og over til Salomonsen/Østin Ommundsen – det standhaftige filmparet i Stavanger som nylig var frampå som manusforfattere av NRK-serien «Evy og alltid» og som har stått for noe så unikt som en originalskrevet norsk barnefilm.

[ – Vi lever fortsatt av å kle oss ut (+) ]

Silje Salomonsen er en enkvinnes lobbybevegelse mot den sentralistiske filmkulturen. Hun har brukt det som er av politikere møter folket-møter de siste årene til å slå et slag for kampen for filmarbeidere som ikke vil flytte til Oslo for å lage spillefilm. Problemet befinner seg i det paradokset som regional filmstøtte utgjør. Filmkraft Rogaland er ett av sju regionale sentre som har til oppgave å fordele penger fra staten til kortfilm, dokumentarfilm og dataspill, i tillegg til manusstøtte til spillefilm og TV-drama. At Filmkraft og de andre regionale sentrene ikke får gi støtte til spillefilmer, har trigget Salomonsens motstand. I ett av flere intervjuer med RA og Dagsavisen de siste årene har hun pekt på viktigheten av å lage drama i distriktene, som da «Evy og alltid» hadde Sandnes som innspillingssted. Ved siden av å styrke identiteten til en by som er større enn Tromsø, men blir sett på som en forstad til Stavanger, sysselsatte serien flere titall lokale filmarbeidere.

Det kan ikke produseres spillefilmer på hvert nes, men «for lokalt»-kriterier som dreper lokal kreativitet må fjernes. For ingen ville vel krevd av Henrik Ibsen at Terje Vigen skulle rodd ut fra Frognerkilen?

[ - Støre er en strålende leder ]

[ Mer vindkraft vil gå ut over distriktene, sier Sofie Marhaug (Rødt) ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen