Fra «Trust» til «Tempo»

«Trust» – tillit – er årets ONS-slagord. Tillit trengs når trilemmaet krig, klimakrise og energimangel plager verden, men allerede nå bør ONS-ledelsen plukke «Tempo» som fyndord for messå i 2024. van Beurdens hjertesukk på årets ONS har vært at handling ikke følger tritt med ord. Det har vært nok av forpliktelser, forståelse og ambisjoner, som den frittenkende Shell-sjefen sier det i et intervju med Dagens Næringsliv.

Det er knapt en oljemann- eller kvinne på Tjensvoll denne uken som ikke snakker varmt om fornybar. Det begynner å bli vanskelig å gå gjennom utstillingshallene uten å snuble i teknologi som ikke kan knyttes til det grønne skiftet. Bransjens – og ikke minst verdens – problem er at fornybarløsningene følges av et «men». «Vi må ha fornybar, men olje og gass må utvikles og ikke avvikles», er kvintessensen. Til og med Tesla-superstjernen Elon Musk gjør plass til olje og gass i sin energimiks. Hva er det som tar så sabla lang tid? Hva er hinderet for at Norge innen 2030 når målet sitt om å kutte CO2-utslippene med 50–55 prosent ut fra 1990-nivået? For ikke å forglemme Stavanger, som har vedtatt å kutte de samme utslippene med 80 prosent?

En av de mange fordelene med ONS er at den genuine ekspertisen på hydrogen, CO2-lagring og havvind kan sette seg på en scene og snakke sammen, mens alle vi andre kan prøve å absorbere kunnskap. CCS, eller lagring av karbondioksid, har vært blant dette ONS-ets store slagere. Avtalen mellom Yara og Northern Lights om å transportere og lagre CO2 fra Yaras fabrikk i Sluiskil i Nederland er kanskje den mest omtalte milepælen. Samtidig har Equinor og Wintershall Dea avtalt å lage en verdikjede for karbonfangst og -lagring (CCS), som også innebærer at det skal bygges et rør mellom Norge og Tyskland for frakt av CO2. Selv om det trengs å ferdigstille ett slikt anlegg annenhver uke for å nå netto null utslipp innen 2050, og selv om CCS kan bli en unnskyldning for å gi full gass innen oljå, er lagring et hint om at det skjer noe positivt.

Hva er det som får det store, grønne skiftet til å gå så treigt? Når CCS-teknologien ser ut til å komme på plass, 16 år etter Jens Stoltenbergs månelanding, som var måten han omtalte renseanlegget på Mongstad, havvind bygges ut og hydrogen og ammoniakk også kan bli karbonfrie drivstoff – hvor blir det av tempoet? «Teknologien er ikke en barriere. Det er samarbeidet som må gå raskere», sa Baker Hughes’ konsernsjef Lorenzo Simonelli på en av tirsdagens ONS-konferanser. «Hvordan kan vi få opp farten i Europa? Singapore og Australia er i gang med å inngå avtaler», sa sjefen til 70.000 Baker Hughes-ansatte. «Fart er viktig», repliserte Equinors Kjetil Hove, og pekte spesielt på behovet for utviklingen av rørsystemer for transport av CO2 og hydrogen, men ikke minst kjappere prosesser. «Politikk og reguleringer er det kritiske. Det er viktig å få områder for vind og muligheter til å legge rør», sa konserndirektøren.

Ben van Beurdens klimamålrealisme inneholder krav om mer handling og færre hårete mål. Og hvis det er slik som teknokratene sier, at teknologien er til stede, mens utvikling av reguleringer, lover og avtaler går for treigt, bør flere enn olje- og energiminister Terje Aasland lytte til toppene fra Baker Hughes og Equinor.