Kommentar

Nato og juksepasifismen

Museumsvokterne vant Rødts Nato-kamp, mens SV vil diskutere Nato-spørsmålet i ett år før landsmøtet skal få konkludere med ja, nei eller muligens vet ikke. Debatten kan bli viktigere enn svarene.

Nato
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Mens Rødt rir ut i venstre bildekant, prøver SV å finne en ny tredje vei – uavhengig av Moskva og Washington D.C. Det er til å forstå at et parti som er tuftet på motstand mot Nato trenger tid til å ta innover seg det nye verdensbildet etter 24. februar. Der Rødt nekter å innse at Ukraina-krigen får konsekvenser for hvordan vi forsvarer oss, lar SV tvilen skinne gjennom.

Tvilen har dårlige kår som politisk metode. En offentlighet som krever ja- eller nei-svar på spørsmål som gjerne har gale premisser, vil heller ikke få fram tvisynet SVs fungerende leder Kirsti Bergstø frambringer i et intervju med Aftenposten. Journalistens spørsmål er det klassiske ja eller nei til Nato-medlemskap, mens Bergstø svarer at det er «veldig snevert å starte med en konklusjon som skulle ligne på ja eller nei til Nato».

SVs leting etter en tredje vei er for å bevare borgfred. Partiet har åpne motsetninger mellom Oslo SV – som har kjempet fram standpunktet om å revurdere Nato-standpunktet – til utenrikspolitisk talsperson Ingrid Fiskaas urokkelige Nato-motstand. Den lange Nato-debatten i SV har sin parallell til 90-tallets rådslag i Ap om norsk EU-medlemskap. I 1972 tapte Ap folkeavstemningen om norsk EF-medlemskap og seg selv. I 1994 tapte partiet folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap, men ivaretok partiet – blant annet fordi Thorbjørn Jaglands rådslag inviterte ulike syn inn i debatten.

Veien fra Nato-motstand via Nato-tvil til å innse at Nato-medlemskap ikke er så dumt, er kjent for mange som var raddiser på 80-tallet. Verneplikten var en fordømt plikt, og unntakene var koblet til religion eller pasifisme. Å være militærnekter av grunner som motstand mot Nato-medlemskap, innebar fengselsstraff. Noen få tok 16 måneder bak murene, mens vi som egentlig ikke var pasifistiske, men mislikte USA, Nato og atomvåpen, satset i ungdommelig overmot på verbal overlegenhet i politiavhør.

Jeg sørget for å ta av Norge ut av Nato-buttonen på Fretex-frakken da jeg gikk inn på politistasjonen i Bergen – og memorerte standardsvarene for å bli godkjent som militærnekter. Ikke si noe stygt om Nato, omtal atomvåpen som et nødvendig onde, men svar riktig på følgende: «Hvis det kommer en fremmed inn i huset ditt og angriper familien og du har et våpen, vil du da bruke det?» Lesere som er ukjente med 1980-tallet vil innvende at en 1) pasifist neppe har våpen hjemme, 2) vil prøve å møte inntrengeren med argumenter eller andre fredelige midler. Som obsternasig 20-åring var det selvsagt å rette skytset mot den logiske bristen i spørsmål 1). Dét fikk meg nesten i spjeldet, slik at et andre avhør tvang fram juksepasifisten i meg. Politimannen som hadde bedre ting å gjøre enn å taste med pølsefingre på skrivemaskin, lot meg skrive forklaringen selv. Rett svar var: «Pasifister kan trekke våpen hvis de nærmeste er truet». Jeg satser på at forholdet er foreldet.

Passiv motstand kan ha sin misjon i vern av elver og fjorder, men er lite troverdig i møtet med fiender som vil drepe. Uten å ta ungdommelige snarveier og juksepasifisme bør SV og andre som sokner til venstresiden diskutere hvilket Nato vi ønsker, det er en mer realpolitisk diskusjon enn ja eller nei. Etter 24. februar har de færreste i Russlands naboland – Rødt unntatt – vært i tvil om hvor viktig det er å være medlem av en forsvarsallianse. Bergstø peker til Donald Trump og Emmanuel Macron, der den første undergravde alliansens eksistens og den andre kalte Nato «hjernedødt». Der framme kan vi også se et Nato uten Jens Stoltenbergs evne til å roe ned stormannsgale statsledere, og det er lett å se for seg hvordan en andre trumpsk presidentperiode kan splitte vestlige institusjoner på ny. Gud forby, men et Nato med en Anders Fogh Rasmussen-aktig generalsekretær og et USA med Trump eller en av hans avleggere som president, krever i det minste diskusjon.

Sverige har levert sin søknad, men debatten i et land som ikke har vært i krig siden 1814 trekker med seg viktige poeng, blant annet president Recep Tayyip Erdogans spill der han tydeligvis truer med veto mot svensk og finsk Nato-medlemskap i forsøket på innrømmelser fra USA. Erdogan krever at Sverige utleverer 30 tyrkiske opposisjonelle, og en av dem er trolig journalisten Abdullah Bozkurt. Ekot har avslørt hvordan Tyrkia kartlegger og truer tyrkiske kurdere i svensk eksil. Putin-kameraten Erdogans forakt for liberale rettigheter er i strid med Nato-traktaten, og akkurat som EU tar tak i illiberal utvikling i Ungarn og Polen, må Nato påpeke at Tyrkia er på ville veier.

Sveriges Nato-søknad ble sendt med ekspresspost og uten grundig debatt. SVs interndebatt det neste året vil selvsagt ikke rokke ved norsk Nato-medlemskap, men kan få fram argumenter om hvilken allianse vi vil ha, med eller uten autokratier som medlemmer.