Rapport fra Lykkeland i 2022

Gleden over å få en Apache-sykkel med girspak midt på stangen, de vide fløyelsbuksene som satte seg fast i kjedet og panneluggen som mødrene klippet forsøksvis rett.

Jo da, «Lykkeland 2» treffer så sterkt med 1970-tallskoloritten at vi som kommer fra den tiden i den byen kjenner stolthet. En slags lykke over at byen jeg vokste opp i, borekronene mange hadde som pynt i oppkjørselen, de amerikanske postkassene, oljearbeidernes bager som tøt ut av dørene på Dickens (vannhullet gutta fra Nordsjøen sjekket inn på når de kom i land) – at alt dette er verdt et NRK-drama over flere sesonger.

[ Anne Regine Ellingsæter fikk sin første rolle i en TV-serie som kostet 96 millioner å produsere ]

Hva skjer med en halvdød, halvstor by der den viktigste industrien i form av hermetikkfabrikker, ble skviset tiårene før av fryseboksenes utbredelse? Etter at Phillips Petroleum fant den første olje lille julaften 1969 ble en hærskare av småbrukere, sjøfolk og mekanikere oljearbeidere, mange bosatt i en by der det var et dusin bedehus for hvert skjenkested.

Få steder har Gud og mammon barket så ettertrykkelig i hop som i Stavanger. For hva skjer når mange innbyggere av typen vanlige folk i en by som til og med de fleste rederne hadde rømt til fordel for Oslo, over natten tjener grassat? I første episode av «Lykkeland 2» treffer den frafalne bedehusjenta Toril det stavangerske bruddet mellom lavkirkelig religiøsitet og rikdom når hun kjøper det forfalne bedehuset og gjør det om til utested. Dét er bare en av mange scener der religion krasjer med oljå og en ny tid.

Det er trolig bare god casting, men samtidig et hint til virkeligheten når det er Ole Christoffer Ertvaag som spiller rollen som Rein Hellevik, arketypen av en stavangersk oljearbeider. Skuespillerens far er Ole Ertvaag, sjef i det oljestinne oppkjøpsfondet Hitecvision, nr. 66 på Kapitals liste over Norges rikeste og ofte intervjuet i finanspressen om investeringer i fornybar. Mens Ertvaag jr. strever med blowouten på «Bravo»-plattformen, er senior altså en av dem som – riktig nok med en bilsamling verdt 146 millioner kroner – prøver å få lykkelandet til å vare ved å omdanne oljesvart økonomi til noe grønnere. Omstilling er mer enn politikernes favorittord, men også det som skjedde da sjøfolk ble roughnecks og lærere og studenter «jobbet på gliden» (godt betalte sommerjobber da condeep-plattformene ble bygd med uavbrutt betongstøping). Midt i oljeland på Forus har billadeselskapet Easee slått seg opp til å bli en milliardbedrift på tre-fire år, mens konkurrenten Zaptec holder til noen kilometer unna i nabolaget til Oljedirektoratet, der «Lykkeland»s Anna må bryte 70-tallets trange rammer for å få seg jobb.

Den politiske konsekvensen av oljås storhetstid var et blått styre som med få og korte avbrudd gikk fra Arne Rettedal, via Leif Johan Sevland til Christine Sagen Helgø, den foreløpig siste Høyre-ordføreren. Det er nok for tidlig å si at valgresultatet fra 2019 og utviklingen på meningsmålinger i det siste representerer en politisk omstilling, men overgangen fra en Høyre-sentrum-koalisjon til den noe spesielle buketten Ap-Sp-SV-Rødt-MDG-FNB, kan være mer levedyktig enn antatt. Spesielt siden forrige måling viser at dagens flertall klarer seg fint uten bompengemotstanderne som krymper kraftig – og at Rødt fortsatt går fram i Stavanger selv etter at Mímir Kristjánsson ble sendt til Stortinget.

Høyresiden krangler med den styrende venstresiden om årsakene, men det er et faktum at lykkelandet Stavanger opplever økt ulikhet og flere år med stigende barnefattigdom. De store politiske debattene dreier seg ikke lenger om hvor mange oljeselskaper det er mulig å hente til byen, men om gratis skolefritidsordning og gratis skolefrokost. I oljebeltet Forus står flere av 80-tallets oljekontorer tomme, og det som i sin tid var praktfulle lokaler for British Petroleum, ble omgjort til asylmottak før bygningen skal rives til fordel for boliger.

Stavanger-politikerne vender også oljehovedstaden ryggen. Én million kroner er bevilget for å markedsføre Stavanger som «energihovedstaden» – et trekk som ble ekstra viktig etter at sjefen for industriklyngen Subsea Valley med Fornebu som midtpunkt – hadde erklært at nevnte tittel var ledig. Noen deler av næringslivet – som billadeselskapene – omstiller seg som olja lyn, men forskjellen mellom nå og da er at pengene ikke kommer så kjapt som da uutdannede siddiser fikk jobber i oljå.

Dessuten har bedehuset i «Lykkeland» også i virkelighetens verden fått skjenkebevilling.

*Oljå er et stavangersk samlebegrep for både petroleum og oljenæringen som sådan.