Kommentar

Fordi idrett alltid er politikk

Det er blant idrettshistoriens mest symbolmettede øyeblikk. Kaptein François Pienaar på Sør-Afrikas rugbylandslag mottar VM-pokalen fra Sør-Afrikas president Nelson Mandela.

Det er scener som dette det blir film av, og det er det da også blitt. Fem år tidligere, i 1990, ble Nelson Mandela løslatt etter 27 år fangenskap fordi han kjempet for svartes rettigheter i raseskillestaten. I juni 1995 står president Mandela ute på Ellis Park Stadium i Johannesburg og overrekker VM-trofeet til kaptein Pienaar – vunnet på hjemmebane. Den som påstår at idrett og politikk er atskilte størrelser, bor under en stein.

Sør-Afrika er det beste historiske eksempelet på boikott som virker. Hele rekken av internasjonale tiltak ble satt inn mot nasjonen der rasediskrimineringen var institusjonalisert, og til slutt var regimet så isolert at president Fredrik W. de Klerk kastet kortene, inngikk forhandlinger om å avvikle apartheidlovene og satte Mandela fri. Sør-Afrika er viktig på mange måter, ikke minst fordi historien om mer eller mindre vellykkede sanksjoner har stått sentralt når Norges Fotballforbund (NFF) har vurdert boikott av Fotball-VM i Qatar.

Selv om Nederland frigjorde Norge fra boikottspørsmålet gjennom å banke oss i Rotterdam, henger dilemmaet der. Er det riktig å boikotte et middelaldersk regime der menneskerettigheter brytes, «gjestearbeidere» dør under bygging av VM-arenaer og statsselskapet Qatar Airways sponser klubber som Barcelona, Boca Juniors og Bayern München, mens emir Tamim bin Hamad Al Thani eier Paris Saint-Germain? Eksemplene på arabiske regimer som eier fotballklubber, Manchester City og Newcastle er to av dem, er like velkjente som Russlands og Kinas sportsvasking ved å arrangere mesterskap.

30 prosent av sanksjoner i internasjonal politikk fra 1950–2016 har vært en suksess, heter det i den forskningen NFF brukte som underlagsmateriale da de gikk inn norsk for VM-deltakelse, hadde det ikke vært for disse overlegne nederlenderne.

En av de historisk viktigste boikottene var norsk og er kjent som idrettsstreiken. Norsk idrett la ned seg selv i protest mot nazifisering, og måten idretten opptrådte på løftet den fram etter 1945. Der idretten før krigen var splittet mellom arbeidere og borgerskap, ble den samlet under én paraply og ikke minst finansiert av Norsk Tipping og utbygd via Statens idrettskontor. Etableringen av Norges idrettsforbund og særforbund som NFF, er født av boikott og politikk.

Moderne idrett i Norge ble politisk formet av de tidligere konsentrasjonsleirfangene Sven Oftedal, sosialminister fra Stavanger og Idrettskontorets kontorsjef Rolf Hofmo fra Kampen i Oslo – av Rune Slagstad utpekt som en av arbeiderpartistatens strateger.

Fotballforbundets Qatar-vegring hviler på premisset om at idrett og politikk ikke hører sammen, slik fotballpresident Terje Svendsen har formulert det i en kronikk: «Idretten sin rolle har historisk vært politisk uavhengig, og verden har hatt idretten som felles møteplass». Fra sitt tilhold under den for all del metaforiske steinen, har fotballpresidenten og forbundet hans oversett det åpenbare.

De har fått med seg at moderne, autoritære regimer driver med sportsvasking for å trygge legitimitet og bygge omdømme, men tar ikke inn over seg at de store mesterskapene også er tuftet på kriminalitet. Qatarske lover tar lett på arbeidsmiljøet til indiske arbeidere, men hvis vi snakker forretninger, et språk som forstås i Qatar, er det dårlig butikk å få avtaler via korrupsjon.

Når menneskerettighetsbrudd kan overses, hva da med økonomisk kriminalitet – som VM i Qatar er et resultat av? 16 av de 22 personene som i 2010 bestemte at VM skulle legges til en ørkenstat, er suspendert, siktet eller fengslet. I oktober slo Økokrim-sjef Pål Lønseth fast at Norge burde boikotte mesterskapet. Lønseth holder det ifølge VG som overveiende sannsynlig at Qatar har fått mesterskapet på korrupt vis, og at konsekvensen bør være boikott. Til samme avis sier fotballpresidenten at NFF var imot at VM skulle gå til Qatar, at styret som ga landet mesterskapet er byttet ut og at VM-tildelinger fra 2017 skjer etter åpne anbud. Som om neste års VM blir mindre kriminelt av løfter som ennå ikke er blitt handling.

Et kriminelt VM, en historieløs fotballpresident som ikke vil blande idrett og politikk og en idrettsbevegelse som virrer rundt i møtet med autoritære og totalitære staters sportsvasking, enten de heter Qatar, Russland eller Kina. Disse kjensgjerningene kaller på politikere som begynner å interessere seg for idrettspolitikk igjen. Om ikke akkurat en Nelson Mandela, Sven Oftedal eller Rolf Hofmo, men i hvert fall politikere som kan veilede idrettstopper som naivt vil føre dialog med regimer som gladelig hiver journalister på glattcelle.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra Dagsavisen