Kommentar

Oslos problemer er våre problemer

På ti år har boliger i Oslo nesten doblet seg i verdi. Lukrativt for alle som surfer på bølgen, men bonanzaen i hovedstaden bidrar til at andre deler av landet sitter i hus til halsen.

Oslo
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det ligger et vell av oppussingsprogrammer der ute som skal få oss mindre eller mer nevenyttige giret på å få triste stuer og slitte kjøkkener til å skinne. Ved siden av å få alt til å se irriterende lett ut, underbygger de fleste seriene den norske boligdrømmen om å eie selv og gjerne pusse opp for millioner i slengen – siden prisveksten likevel spiser opp kostnadene.

Danske «I hus til halsen» på TV 2 er blitt en personlig favoritt. Etter finanskrisen i 2008 satt tusenvis av boligeiere utenfor de største byene med negativ egenkapital hvis de skulle finne på å skille seg eller få ny jobb i en annen by. Det gjør inntrykk å se skilte mennesker visne hen der de enten tvinges til å flytte hjem til foreldrene, sove på sofaen hos venner eller flytte inn og ut fordi boligen ikke lar seg selge til prisen de trenger for å unngå kjempetap. Seriens tragiske baktepper rives vekk når eiendomsmegler Jesper orienterer om boligens egentlige verdi, og designerne Søren eller Anders på fire dager og med få kroner får det tristeste 80-tallshus til å bli kult.

«I hus til halsen» bildelegger hvordan en økonomisk krise låser boligmarkedet, hindrer mobilitet og virker negativt på sysselsettingen. Dagens Næringslivs artikkel sist torsdag om de regionale forskjellene i boligprisutvikling, viser «lock in»-effekten på norsk. Fram til oljeprisfallet høsten 2014 nærmet kvadratmeterprisen i Stavanger og Oslo hverandre, men deretter gikk kurvene i motsatt retning. Oslos pluss 95,1 prosent sammenlignet med Stavangers pluss 10,7 får en boligforsker til å sammenligne oljehovedstaden med Detroit. Den amerikanske bilbyens fallitt er ikke noe et fremdeles velstående Stavanger kjenner seg særlig igjen i, men mekanismene er noe av de samme. Utflyttingen til folk i oljå ga lavere etterspørsel og negativ boligvekst når inflasjonen tas med. Der dansker har sittet med gjeld hvis de blir kvitt sitt hus til halsen, er det norske dilemmaet lavere egenkapital når en selger en romslig enebolig i Stavanger til 6–7 millioner kroner for å flytte til Oslo.

Den norske boligdrømmen – 82,7 prosent av oss eier egen bolig mot 65,2 prosent i Sverige og 62 prosent i Danmark – bør få politikerne til å tenke nøyere over boligform og mobilitet. Under pandemien ble det gjort et poeng av arbeidsledige nektet å flytte på seg, til tross for at det var jobber å få i Nord-Norge. Selv i ett av de mørke årene – 2016 – var det lav flytteandel ut av Rogaland. Oljeprisen var elendig, boligprisene hadde stupt og arbeidsledigheten tatt av, men ledige jobber i Oslo lokket få ingeniører og geologer over fjellet. Hvorfor ble de arbeidsledige værende i Detroit-tilværelsen?

Forskningen i Norge er relativt mager, men i en masteroppgave fra 2018 gjør NMBU-studentene Isabelle D. N. Jokimäki og Ingvild K.R. Strøm forsøk på å se på sammenhengen mellom boligeierskap og mobilitet på arbeidsmarkedet. Tidligere forskning viser at 1 prosent økt arbeidsledighet reduserer boligprisene tilsvarende, mens økt boligeierskap bremser mobiliteten i arbeidsstyrken – som igjen fører til økt arbeidsledighet. Forskning fra Storbritannia og Finland viser at høy andel av personer som eier egen bolig bidrar til økt ledighet.

Frislippet av bolig- og kredittmarkedet på 1980-tallet har skapt rikdom for noen, velstand for mange og trøbbel for alle som står utenfor fordi de aldri greier å skaffe nok egenkapital. Dét perspektivet er stadig vekk i monitor, mindre diskutert blir det at mangelen på et norsk utleiemarked av svensk eller dansk modell låser folk inne i regioner der arbeidsledigheten er høy fordi de har kjøpt bolig dyrt og ikke har råd til å selge med tap. I DNs oppslag er det ikke verre fatt med Hanne Ringnes Sanne og mannen Bengt Sanne at de må kjøpe noe mindre når de selger eneboligen på 215 kvadratmeter i Sola for 6,5 millioner kroner. Effekten av å være innelåst er langt mer merkbar for den som eier i langt mer grisgrendte strøk av landet, og aldri vil være i nærheten av å delta i boligprisfesten. Den som er uheldig nok til å sitte på en bolig med lån i en fraflyttingskommune, vil så å si være dømt til immobilitet – selv om vedkommende har en utdannelse som gjør det mulig å få jobb i for eksempel hovedstaden. For en Ap-Sp-regjering bør det være interessant å gjøre noe med hvordan sentrum-periferi-forskjeller forsterker økonomiske klasseforskjeller. Ett grep kan være å kutte dokumentavgiften på 2,5 prosent, som er en ren flytteskatt.

Politikere i Hurdal og andre steder bør innse at Oslos bolig er hele Norges problemer. Når boligeiermarkedet tar kvelertak på arbeidsmarkedet er kanskje tiden inne for å nyansere den norske drømmen?


Bjørn G. Sæbø

Bjørn G. Sæbø

Sjefredaktør i Dagsavisen Rogalands Avis