Kommentar

Rapport fra en bilavvenning

Er det mulig å leve uten ett tonn stål og aluminium på fire hjul som tar meg dit jeg vil når jeg vil?

Chevrolet Camaro
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I bompengemotstandens episenter Stavanger-regionen er det å være ikke-bileier et politisk statement av den provoserende sorten. Ikke-bileiere som står fram på sosiale medier, kan risikere en skittstorm med anklager om moralisme og MDG-sympatier.

Jeg elsker å kjøre bil. Gjerne langt, gjerne i et drog med V8-motor. Mine beste bilturer har uten tvil vært i USA, landet skapt av bilen og for bilen. Å kjøre US 1 over Florida Keys ut mot Key West er en ut av kroppen-opplevelser, selv med barn i baksetet. En nær-himmelen-opplevelse er Mojave Freeway fra Los Angeles til Las Vegas utført i en Chevrolet Camaro. Ikke fordi en kollega og jeg hadde planer om slikt der vi var på vei til en journalistkonferanse i syndens pøl, men hvem kan stå imot bilutleierens forslag om oppgradering fra en kjip Lincoln til en Camaro – klassikeren hvis produksjon nylig var gjenopptatt?

Jeg vet det. Mine sønner på 19 og 21 år kan tilhøre den siste generasjonen som har fått oppleve Florida Keys tørrskodd. California brenner og det sørvestre USA opplever varmerekorder som bare kan være forårsaket av klimaendringer. Selv et godt stykke ut i hjemmekontorenes andre år og i ferien, kan det korke seg til på hovedveiene i Stavanger. Det er her min hang til privatbilisme må stagges av overjeget. Ett år uten bil, billån, driftskostnader, bompenger, parkeringsbøter og irrasjonell atferd (som å kjøre 200 meter for å handle melk og brød) er ikke minst en økonomisk opptur. For å komme skittstormen i forkjøpet; jeg kan gå til jobb fra Kampen til Stavanger sentrum på 15 minutter, sykle til jobb på fem minutter, er ferdig med hente unger i barnehagen-/kjøre unger til trening-fasen. Jeg trenger ikke bil på den måten jeg trengte bil tidligere. Likevel: Jeg kan bruke timer på nettstudier av Volkswagens ID. 4, Hyundais Ioniq 5 og andre modeller. Elbiler fører jo til ikke så mye klodekoking?

Overjegets argumentliste er lang. Tidligere har min indre biljunkie sagt at Oslo-folk ikke forstår oss. De kan jo ta trikk, buss og bane overalt, hele tiden. Stavanger-området er jo selve kroneksemplet på den bilbaserte by, et Texas på norsk der store eneboliger er bygd langt fra arbeidsplassene. For min egen del, for all del ikke for alle andres del, kan jeg på dager med vestlandsk møkkavær gå ett minutt til holdeplassen og ta en buss som går så ofte at jeg slipper å lære rutetidene.

Arkitekt Gaute Brochmanns Morgenbladet-kommentar fra 2019 om bilen som en historisk parentes, inneholder virkestoffer som demper min bilavhengighet. Brochmann innrømmer at han hadde flydd sitt eget privathelikopter hvis han hadde hatt muligheten, men et godt urbant liv lar seg ikke kombinere med privatbilismen slik vi kjenner den. Biler på bygda kan logisk nok ikke erstattes, mens bil i byen er irrasjonelt. I seg selv er tanken på at det trengs en metallboks på ett til to tonn for å frakte én person under fem kilometer (som er den vanligste kjøreturen), vanvittig. De 75.000 kronene jeg sparer i året på ikke å eie en mellomklassebil av den kategorien jeg har eid tidligere, er privatøkonomisk noe av det lureste jeg har gjort på denne siden av røykeslutten.

Forleden fikk MDG gjennomgå av Trygve Slagsvold Vedum – anklaget for at partiet vil fjerne alle biler fra byene, også elbiler. Vedums lettvintheter blir det flere av i valgkampen, men elbilpolitikken har sine underkommuniserte nedsider. En annen Morgenbladet-kommentator – Ulrik Eriksen denne gangen – tar den kraftig ut ved å sammenligne elbilpolitikken med offentlig finansiert metadonbehandling, men det er riktig å påpeke paradoksene. Storbyenes delvis bompengefinansierte bymiljøpakker har som mål å få til nullvekst i bilbruken. Det ene paradokset tar det andre – at elbiler med lavere bomavgifter fører til at det tar lengre tid å betale ned bompengefinansierte veier og at utslippsfrie biler tar like mye plass som de fossile. Og siden elbiler pleier klimasamvittigheten brukes de gjerne oftere og fortrenger sykling og gange.

Neste steg i paradokskjeden er at elbilenes rekkevidde har gjort dem til nummer to-bil og matpakkesjåførenes jobb-bil med frihet til å kjøre i kollektivfelt. Den nye generasjonen elbiler nærmer seg fossil rekkevidde, men fordelene gjør det fremdeles gunstigst å være urban elbilbruker. Ladere bygges og el-SUV-er med 40–50 mils rekkevidde kan friste hytteeiere og Sp-velgere, og det er gjerne her elbilfordeler 2.0 bør komme? Gjøre urban bilkjøring enda vanskeligere og heller belønne biler med stor rekkevidde?

PS: Feriens langtur går til Setesdal i elbil fra en bildeleordning.

bjs@rogalandsavis.no




Bjørn G. Sæbø

Bjørn G. Sæbø

Sjefredaktør i Dagsavisen Rogalands Avis