Kommentar

Det akademiske laugsvesenet

Med sine 210 år er Universitetet i Oslo en konfirmant blant universiteter. Hvor mange århundrer trengs før et universitet er noe mer enn en kvisete oppkomling?

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Bjørn G. Sæbø

Sjefredaktør i Dagsavisen Rogalands Avis

Skikkelige universiteter må ha sine røtter minst 800 år tilbake i tid, som Bologna (1088), Paris (1160), Cambridge, Oxford og Salamanca fra 1200-tallet. I dette selskapet er UiO fra 1811 en tenåring. Aldersdiskriminering er kjent fra andre sammenhenger, og blant universitetene går det åpenbare skiller. Og langs de skillene er det hektet på privilegier som i tillegg til alder henger sammen med det norskeste norske; distriktspolitikk.

Denne miksturen er blitt til et akademisk laug formalisert i gradsforskriften, som regjeringen nå vil endre. Forskriften regulerer hvem som kan tilby mastergrader i psykologi, teologi, juss, medisin og veterinærmedisin. Statsråden for forskning og høyere utdanning går inn for å slippe fri de tre første fagene, og problemene med å etterleve kravet om psykologer i hver kommune har fått Henrik Asheim til å sparke i forskriften. Medisin er et eget kapittel og et eget utvalg og en krangel for seg selv.

Akademiske fag oppstår – ikke oppsiktsvekkende – ut fra behov, slik det var behov for leger og jurister i Bologna for 1000 år siden. Framveksten av nasjonalstaten i siste halvdel av 1800-tallet var juristenes gullalder, ingeniørene tronet da fossene ga kraft til fabrikkene og landet fra tidlig 1900-tall, mens sosialøkonomene tok styringen da Norge skulle gjenoppbygges etter 2. verdenskrig.

Markedet skal ikke styre akademia, men akademia kan heller ikke fornekte behovene i samfunnet. Mangelen på psykologer i kommunene er velkjent, mindre kjent er det at 55 prosent av de 254 kommunene som svarte i en undersøkelse Rambøll gjennomførte i 2020, mangler jurister. Skal utdanningene i Oslo, Bergen og Tromsø fortsette med inntak trange som et nåløye, eller kan det tenkes at flere utdanningsinstitusjoner skal få tilby en mastergrad i juss? Universitetet i Stavanger (UiS) og BI er to av institusjonene som er klare til å tilby en master, og begge har et opplegg der kandidatene kan spesialisere seg innen forretningsjuss. «Trusselen» har fått 1400 jusstudenter i Bergen til å skrive under på et opprop og dekaner ved juridiske fakulteter ved de «voksne» universitetene til å melde sine bekymringer. Mangel på lærerkrefter med doktorgrad og redsel for å miste egne studenter er argumenter som går igjen. Mange vil se på juristenes konkurransevegring med forbauselse. Er det ikke jurister som går rundt og måler hverandre etter karakteren på embetseksamen?

UiB bygde på forskningen og undervisningen ved Bergen Museum. Tromsøs universitet er reist på Nordlysobservatoriet og byens museum. Mens Det Kgl. Frederiks Universitet var en del av løsrivelsen fra Danmark for å bygge et norsk embetsverk, var gjenoppbygging, kunnskapsbygging og distriktspolitikk vest og nord i landet viktige argumenter for å etablere universiteter. En tilsvarende retning, men med langt raskere steg, har UiS tatt – og kjappheten kan nok provosere sendrektige dekaner i Oslo og Bergen. Grunnlagt i 2005 på grunnmurene til profesjonsutdanninger som lærer og sosionom begynte nykommeren i Stavanger som en avansert høgskole med petroleumsteknologi attåt. Det er her det blir vanskelig. Skal de nye universitetene i Stavanger, Kristiansand og Bodø bli stående bakerst i knebuksene sine de neste 200 årene? Eller skal de få utvikle seg?

Kritikken fra professor og tidligere dekan Asbjørn Strandbakken mot faget i bakkant av NAV-skandalen etterlater ikke tvil om at jussen må bli utfordret. Frykten for et A- og B-lag av jurister – som er en del av forsvaret for den akademiske laugsordningen – motsies også av Strandbakken, som peker på NOKUTs rolle som kvalitetssikrer. I Khrono eksemplifiserer han med at advokatfirmaene ofte har egne akademier og trainee-stillinger for å lære fullmektigene det de ikke fikk med seg på studiene sine.

Juss er ikke mer spesielt enn at faget kan se over til avleggeren statsvitenskap. Der UiO lenge hang fast i røttene vendte sammenlignende politikk ved UiB blikket vestover mot USA, med sosiologi, historie og filosofi som inspirasjonskilder for legendariske Stein Rokkan. Valgforskning, velgeratferd, hva som gjør noen nasjoner til vellykkede demokratier – dette var spørsmål som ble aktualisert i etterkrigstiårene. Kall det konkurranse eller kanskje dynamikk og meningsbrytning, men ulike faglige spor har vært en styrke for samfunnsvitenskapene. «Rakett-tellere», som en kjent professor med et fnys kalte sine kolleger i Oslo, og det statsvitenskapelige miljøet i Bergen slik det utviklet seg på 60-tallet, har styrket hverandre ved å spesialisere seg i noe ulike retninger. Jussens svar på endringer i samfunnet er å opptre som et middelaldersk laug.

Universitetene bygger samfunn, og selv om UiS ikke skal bidra til å løsrive oss fra danskene, har det en rolle i å løsrive en av landets viktigste regioner fra olje og gass. Å snu seg selv om fra et petroleumsuniversitet med noko attåt, til et mer komplett universitet er en del av rollen som samfunnsbygger. Og monopolet for slike roller ble tross alt fjernet i opplysningstiden – med unntak for den delen av akademia som trenger murer rundt sine privilegier.