Kommentar

Solbakkens menn vs. Qatar

Det finnes knapt noe flauere enn idrettstoppers forsøk på å bortforklare korrupte ormebol som VM i fotball. Ståle Solbakken kan ha gitt fotballen muligheten til å opptre anstendig.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Bjørn G. Sæbø

Sjefredaktør i Dagsavisen Rogalands Avis

Da landslagsgutta spilte sin første kvalifiseringskamp til VM i Qatar, var det ikke Ståle Solbakkens laguttak det ble tvitret om. Det var T-skjortene spillerne viste fram. «Menneskerettigheter på og av banen» fikk Twitter-vittighetene til å stige til kjente høyder.

I hvert fall i fem år har norske fotballedere sett en annen vei etter at Tromsø ILs Tom Høgli tok opp de ekstreme forholdene i Qatar, som ifølge The Guardian kan ha tatt livet av 6500 fremmedarbeidere som bygger stadioner og infrastruktur til neste års VM. Høglis argumenter er spilt videre av supportere som tar makt og bruker makt i klubber som Brann, Rosenborg og Vålerenga. Boikottkravene lar seg ikke avfeie som før – fordi fansen har inntatt de største klubbenes styrerom.

I motsetning til pampene viser Ståle Solbakken en politisk strategs evne til å forene motsetninger. Treneren Solbakken vil selvsagt til VM, ikke minst fordi han som enhver med hjerte for fotball vil gi mye for å se en stjerne som Erling Braut Haaland skinne på den største arenaen. Den åpenbart politisk bevisste Solbakken er også klar over at verdensmesterskapet i fotball ble lagt til Qatar som følge av korrupsjon, og er en del av «sportsvaskingen» autoritære og totalitære regimer tyr til for å fjerne et møkkete omdømme.

Solbakkens grep har vært å angripe det internasjonale fotballforbundet FIFA for å ha lagt verdens mest omtalte sportsarrangement til et land der arbeidere dør for å gi sjeikene goodwill. Før kvalifiseringskampen mot Gibraltar hadde spillerne et eget Qatar-møte med innspill fra John Peder Egenæs fra Amnesty International, og politiske seminarer for fotballag har vel knapt vært å se siden 1970-tallet. Solbakkens mulige genistrek er at det vekker oppsikt at Erling Braut Haaland – som ikke mente så mye om Qatar før i forrige uke – markerer et politisk standpunkt. Effekten stor når en av verdens to-tre mest omtalte spillere mener noe om Qatar.

Drillo-elev Solbakken har gått rett i angrep uten for mye utenomsnakk på midtbanen, for på den måten å få oppmerksomheten vekk fra boikottspørsmålet. Knallhard kritikk av regimet i Qatar, nådeløs refs av pampeveldet FIFA og blottstilling av gå utenom-strategien til Norges Fotballforbund, kan være et idrettspolitisk grep for å unngå boikotten det ekstraordinære fotballtinget skal ta stilling til i juni. At fotballnasjoner som Tyskland og Nederland melder seg på og lar sine spillere markere seg mot Qatar, gir FIFA grunn til å skjelve.

ILO støtter ikke boikott, det gjør heller ikke Fellesforbundet eller Amnesty. I 1980 ble OL i Moskva boikottet etter invasjonen i Afghanistan, uten at sovjeterne trakk seg ut av den grunn. For å ta en whataboutism: Fotball-VM i Russland ble ikke boikottet, ei heller OL i Beijing. Er det «lettere» å ta en ubetydelig nasjon som Qatar? Ja, og nettopp derfor er aksjonene kloke. Russland og Kina rystes ikke av dårlig PR – det har derimot Qatar vist at de blir ved å avskaffe kafalasystemet som gjorde det umulig for arbeidstakere å bytte jobb.

Angrepet på Qatar og FIFA er et uventet trekk fra en landslagstrener. Det er mulig – til tross for tapet mot Tyrkia – fordi Norge for første gang på 25 år er en fotballnasjon verden ser til. Qatar kan presses fordi landet er lite og lett å ramme der Russland og Kina er gigantiske og ubevegelige, men den langsiktige effekten er at de store fotballnasjonene følger Norges eksempel og står opp mot FIFA. Selv om VM-deltakelse henger i en tynn tråd kan Solbakkens menn slå FIFA slik at menneskerettigheter blir et vilkår for å arrangere mesterskap. Dét er tross alt det viktigste.