Av: Ingvild Sørensen, kommunestyremedlem i Stavanger MDG
Pave Frans holdt nylig en tale på en verdenskongress om straffelov. Der kalte han miljøødeleggelser for en synd mot fremtidige generasjoner, og han foreslo å legge kategorien “økologiske synder mot vårt felles hjem” til i den katolske kirkens katekisme. Han sa også at at den massive forurensingen av luft, land- og vannressurser og storskala ødeleggelse av flora og fauna, samt annen handling som skaper økologisk katastrofe eller som ødelegger økosystemet, er forbrytelser mot fred.
I følge FN er over 70 millioner mennesker fordrevne. 25 millioner regnes som flyktninger. Mange av dem som tvinges vekk fra sine hjem, gjør det på grunn av klimaendringer. Vi snakker her om tørke, flom og feilslåtte avlinger som gir mangel på mat, mangel på et levelig utkomme, og som forsterker allerede eksisterende politiske konflikter. Så begir de seg ut på vandring - mange av dem mot Europa. Møtet med menneskene på flukt skaper frykt og uro i mange land, og vi ser at i flere land vokser det frem stadig sterkere høyreekstreme krefter som går til kamp mot innvandringen. I mange land er truslene mot demokratiet større enn de har vært på lenge. Flere av landene som blir mest direkte berørt av klimaendringene har allerede store utfordringer med både fattigdom og politisk uro. I nær fremtid vil vi ha flere millioner mennesker på flukt på grunn av klimaendringer. Dette er ikke en bølge som vil roe seg med det første.
LES OGSÅ: Venstre slakter de rødgrønnes klimabudsjett
FNs klimapanel har de siste årene kommet med flere rapporter som nærmest konkurrerer om å skremme oss med hvor ille det står til med kloden. Der står det klinkende klart at vi må kutte utslipp og vi må endre måten vi lever på hvis vi skal etterlate hjemmet vårt sånn i noenlunde brukbar stand til neste generasjon. Pave Frans har rett, vi synder mot fremtidige generasjoner med vår levemåte. For hvem tror vi egentlig at vi er som har rett til å forbruke så til de grader, på bekostning av våre barn, barnebarn, tippoldebarn? Krisen vi står midt oppe i er tidenes største fravær av nestekjærlighet.
Klimakrisen er ikke noe abstrakt og fjernt som kommer en gang i fremtiden. Den er her akkurat nå. Vi lever midt i klimakrisens tidsalder, og den er en trussel mot samfunnet slik vi kjenner det. Derfor må vi bekjempe den. Nå. Vi har et tiår på oss. Vi er den siste generasjonen som kan gjøre noe. Likevel fortsetter vi ufortrødent som før.
Mange privatpersoner gjør mye, og tar bevisste valg i hverdagen. Men de store endringene skjer på et annet plan - i kommune, stat og ved internasjonalt samarbeid. Det gjøres noen grep, men på langt nær nok. Det kreves langt sterkere handlekraft enn vi har sett til nå. Hvis ikke trusselen om insektkollaps, smeltende poler, ekstremvær og matmangel kan få mennesker og stater til å stille seg bak de store endringene som må til, kan det da hjelpe på engasjementet hvis vi vet at klimakrisen også vil skape trusler for folkehelse, nasjonal sikkerhet og sosial mobilitet?
Jeg har allerede nevnt hvordan migrasjon utgjør en trussel mot sikkerhet og demokrati. Tenk så på hva luftforurensing og mangel på rent drikkevann gjør med helsa. Vi vet også at på at det er de fattigste som rammes hardest av klimaendringene.
Hvis menneskeheten klarer å gjøre noe med klimakrisen, løser vi også andre problemer. Hvis vi investerer massivt i fornybar energi, bygger klimaeffektive samfunn, setter innsats og penger inn i grønn infrastruktur og går for løsninger basert på bærekraft - vil vi i samme slengen redusere økonomisk ulikhet, få bedre folkehelse, redusere trusler mot internasjonal stabilitet, og gjøre mange menneskers liv bedre.
Ja, klimakrisen er en trussel mot verdensfreden. Den er også en trussel mot folkehelse og sosial utjevning. Å bekjempe klimakrisen gir bedre helse og politisk stabilitet. Å bekjempe klimakrisen er fredsarbeid.
LES OGSÅ: – De rødgrønne er milevis fra løftene i valgkampen