Kapitalismens nygrønne strateger

KOMMENTAR: «Follow the money!» Ordren redaktøren ga til sine gravejournalister i klassikeren «Alle presidentens menn» er gyldig på flere områder. For eksempel innenfor det grønne skiftet.

Det er en kjent sak blant spinndoktorer og journalister at fredager er dagen søppelet bæres ut, eller dagen for å komme med de dårlige nyhetene. Sånn sett var forrige fredag perfekt. Med Norge på norgesferie, redaksjonene fylt opp av sommervikarer og et nyhetsbilde så dødt at køen ved Preikestolens parkeringsplass lå som toppoppslag hos VG i timevis, kunne Erna Solberg like gjerne ha gjeninnsatt Per-Willy Amundsen som justisminister uten at noen hadde reagert. Så sprø var tross alt ikke forrige fredag. I stedet var det dress- og draktkledde Aker-direktører som entret mediebildet. Ikke på vei ut med søppelet, men på vei inn med det som kan være grønt gladnytt. 

Det er ikke noe nytt at Aker og Kværner slår seg sammen, slik saken ble presentert av NTB fredag morgen. For 18 år siden, på en av de mest opphetede generalforsamlingene i moderne tid, feide Kjell Inge Røkke Christian Bjelland og Kjell Almskog til side i kampen om Kværner. Nå fusjoneres Aker Solutions og Kværner igjen etter at sistnevnte ble skilt ut i 2011 – denne gangen med Røkke langt unna kameraene. Det kan selvsagt innvendes at det ikke er noe særlig grønt ved at to store leverandørselskaper til oljeindustrien slår seg sammen. Motstanderne av regjeringens oljekrisepakke fra 12. juni kan hente fram «hva sa vi»-poengene, men da overser de noen viktige nyvinninger. 

Oljekrisepakken og tiltak som åpner for havvind på norsk sokkel og igangsetting av karbonfangst- og lagring, er Aker-sjef Øyvind Eriksens svar på spørsmål om hvorfor Aker Solutions og Kværner fusjonerte – og ikke minst hvorfor det skilles ut to nye Aker-selskaper. Det ene skal være for vindkraft til havs, det andre for karbonfangst og karbonlagring. 

Det er mulig Tina Bru er på norgesferie hjemme i Sandnes, ellers hadde nok olje- og energiministeren bestilt kake og cava for å feire at regjeringens politikk har virket forbausende fort. For de av oss som bor i industribeltet mellom Egersund til Verdal er det godt nytt at olje- og gassjobber ikke feies vekk. Enda bedre nytt er det at Aker-systemet følger en velfungerende kapitalistisk mekanisme; i dette tilfellet at olje og gass fases kontrollert ut mens fornybar og grønt får egne selskaper som Aker Wind Offshore og Aker Carbon Capture. Selvsagt prematurt, men er det nå vi ser at statlig tilrettelegging i form av kapital, eierskap og gode tiltak skaper et nytt energieventyr? Kombinasjonen av stat og marked har vært den norske øvelsen som først skapte et vannkrafteventyr, deretter et oljeeventyr – og kanskje et fornybareventyr?

Kjell Inge Røkke har definitivt vært en av kapitalismens store strateger de siste tiårene, og moldenserens bevegelser fra olje og gass til fornybar gjøres ikke uten at det er penger å tjene. Ole Ertvaag fra Stavanger er en annen av kapitalens strateger som har tatt store skritt vegg fra den oljebrune til den fornybargrønne kapitalismen. Som sjef for Stavanger-selskapet Hitecvision, Norges største oppkjøpsfond med 63 milliarder kroner i forvaltningskapital, prøvde Ertvaag lenge å redde 12 oljeserviceselskaper som vaklet etter oljepriskrakket i 2014. Forsøkene på salg feilet, og nå er 20 oljeserviceselskaper samlet i konsernet Moreld. Olje og gass skal ifølge et intervju seniorpartner Atle Eide i Hitecvision ga til Dagens Næringsliv i februar være en satsing «en stund til», før Moreld vris over i fornybarretningen. 

Etableringen av Moreld, Aker Solutions- og Kværner-fusjonen, de grønne Aker-selskapene og Ole Ertvaags uttalelse om at Hitecvision ikke vil investere mer i oljeservice, er to tydelige signaler om hvor kapitalen beveger seg i 2020. «Jeg har noen av verdens største investorer i Hitecvision. 60 prosent av kapitalen på 55 milliarder kommer fra USA. Mye kommer fra Midtøsten, Europa og Asia. Bare 15 prosent fra Norden. Den kapitalen har gitt meg beskjed. Jeg kan ikke bare satse på olje og gass lenger,» som Ertvaag uttalte til DN i februar.

Her ligger også miljøbevegelsens og miljøpartienes manglende svar. De følger ikke pengene, men dyrker symbolene. Bilfrie bysentra, elbiler og elferjer er viktige miljøtiltak, men når spørsmålet dreies inn på industri og hva vi skal leve av, mangler de troverdige svarene. Det tradisjonelle industripartiet Ap er delt i en konflikt mellom petroleum og klima, og forsøkene på å forene fløyer ser ut til å lamme partiet. I stedet er det kanskje Høyre som moderniserer industripolitikken, kler den opp i tidsriktig grønt og makter å forene stat og marked, slik konsesjonslovene la opp til på begynnelsen av 1900-tallet, delelinjeavtalene i Nordsjøen på 1960-tallet og etableringen av Statoil gjorde i 1972?