Av: Kristin Floer. Sosiolog.
Med likere tenker jeg ikke at vi plutselig begynte å ligne på hverandre, men det at våre livsbetingelser begynte å ligne litt på hverandres. Koronaen har satt store begrensninger på vårt sosiale liv og jobblivet. Vi blir oppfordret til å være mindre sosiale og holde oss unna offentlige arrangementer og steder hvor folk ferdes. Mange tvinges til å være mye mer hjemme hos seg selv og mer alene enn tidligere. Avstand mellom mennesker har fått en ny klang og betydning. De som har mulighet til hjemmekontor, kan kanskje oppnå en hverdag som ligner den de hadde før koronaen. Andre igjen har opplevd å bli permitterte eller sagt opp. Noen med hjemmekontor kan kanskje også føle på savnet etter kollegaer og en plass å høre til.
Jeg er så uheldig at jeg tilhører den delen av våre innbyggere som har en alvorlig kronisk sykdom og har blitt uføretrygdet. Å være ufør og utenfor arbeidslivet smerter på så veldig mange måter. Man savner kollegaer og det å tilhøre et fellesskap. Faglig påfyll og utvikling er det lite av samt at det er få som forventer noe av en. Det er lite glede i å være ufør og dagene kan være tunge å fylle når man ikke har noe meningsfullt å gjøre. Det overstående beskriver den konteksten jeg er tvungen til å leve i hver dag. I tillegg kommer redsel for egen helse samt veldig lite penger å leve for.
Å ha en faglig bakgrunn og kjempelyst til å bruke denne og ikke få lov smerter stort. Jeg har til de grader forsøkt å få meg arbeid. Min konklusjon på alle mine forsøk er at arbeidslivet har lite plass for mennesker med kroniske sykdommer eller funksjonsnedsettelser.
De facto er det bortimot 100.000 personer i Norge med kronisk sykdom og eller funksjonsnedsettelser som ønsker å jobbe og som ikke får mulighet til det. Denne situasjonen har vært den samme gjennom årtier. Uansett hvem som styrer dette landet så er mennesker med funksjonsnedsettelser ikke likestilte frie borgere. Vi er mennesker som blir sett på som syke og omsorgstrengende, som personer det er noe feil med. Vi blir ikke anerkjent som vanlige borgere i samfunnet, med rettigheter og plikter.
Dere som koronaen har fratatt jobb og det vanlige dagliglivet, skal vite at jeg ikke er glad for den situasjonen dere har havnet i. Samtidig håper jeg flere skal skjønne hvor vondt det er å være fratatt muligheten til å delta på en av samfunnets viktigste arenaer er. Arbeid er viktig for de aller fleste. Det må bli slutt på at funksjonshemmede gjøres til passive mottakere av velferdstjenester. Gi oss heller muligheter til å ta del i arbeidslivet.
Det er skammelig at et så rikt og velfungerende samfunn som det norske har mislykkes så totalt når det gjelder inkludering av personer med funksjonsnedsettelser i arbeidslivet.