Av Daria Maria Johnsen, Gruppeleder Stavanger MDG
Stavangerpolitikerne har snart gjennomført sitt siste møte før sommerferien. Støvet har så vidt lagt seg etter at både høyhus, koronatiltak og kommunens økonomi har blitt grundig debattert.
Samtidig har politikerlønn, jakten på mest mulig verv og mangel på økonomisk åpenhet kommet i medias søkelys.
Men det store spørsmålet har fortsatt ikke blitt belyst. For hva slags politikere vil vi egentlig ha? Det pågår nå en diskusjon omkring dette. Skal en angripe de som tjener mest eller ikler seg et titalls politiske hatter gjennom sine mange styre- og utvalgsplasser? Dette gjør oss ikke klokere. Det er ingen i Stavanger-politikken som bevisst har brutt noen lov eller beveget seg utenfor vedtatte regler.
LES OGSÅ: Tjener 660.000 årlig på halv jobb, med sju ulike maktposisjoner
Delegeringsreglementet, som er styrende for hvordan man honoreres i politikken og som også gir føringer for partienes partistøtte, har i liten grad vært endret gjennom flere perioder. Dette er systemet vi folkevalgte må forholde oss til, og som er rammen for vårt arbeidsmiljø. Det er her vi kan, og bør, etterspørre endringer.
Miljøpartiet De Grønne i Stavanger har nylig vedtatt å publisere alle våre verv, honorar og fordeling av partistøtte. Vi har tatt et lite, men viktig slag for åpenhetskulturen, og vi håper andre partier vil følge etter. Åpenhet er viktig for tilliten til oss folkevalgte. Kjernen i problematiseringen ligger likevel et annet sted, og det er på det allerede nevnte systemnivået.
Ordfører Kari Nessa Nordtun har tatt til orde for en gjennomgang av politikerlønn. Dette er et viktig signal om at det nå er på tide å se på helheten og rydde opp. For mange folkevalgte, undertegnede inkludert, har det vært vanskelig å forstå hvorfor vi har et system som ikke har grenser for lønnsnivå, antall verv en kan inneha, eller faste og forutsigbare lønnsrammer for politikere.
Debatten kan dessverre fort ende i et blindspor. Er målet å bruke færrest mulig midler på politikk, eller å ha gode arbeidsforhold som bygger opp under lik lønn for likt arbeid? Er det å ha inkluderende arbeidsforhold? Det kan være undertegnede er litt naiv, men de aller fleste som velger å engasjere seg politisk gjør det av et oppriktig ønske om å endre samfunnet til det bedre.
I et fungerende demokrati må vi ha en bred representasjon av innbyggerne blant politikerne. Derfor har vi ulike partier med ulike løsninger rettet mot utfordringene vi står ovenfor. Velgernes stemmer bestemmer sammensetningen av partiene både lokalt, regionalt og nasjonalt. Vi skal også representere en bredde i befolkningen. Unge og eldre, ulike kjønn og nasjonaliteter, ulike livssyn og etnisitet, ja alle barna av regnbuen. Hvordan organiserer vi oss for å støtte opp om denne bredden?
Vi vet at kvinner er underrepresentert blant kommunestyrets medlemmer i Stavanger. Selv med en satsing gjennom kjønnsdelte lister blant de fleste partier, når mange kvinner ikke opp under valgnatten, eller har ikke mulighet til å påta seg verv utenom selve kommunestyret. Regjeringen viser til at en god debattkultur, meningsfull tidsbruk med kortere møter og å legge flere møter på dagtid er viktig for alle med omsorgsansvar for barn. Dette gagner særlig kvinner som vil oftere velge familieansvar foran en politisk karriere. Møter på dagtid koster imidlertid mer enn møter på kveldstid, på grunn av ekstra utbetalinger i form av tapt arbeidsfortjeneste.
LES OGSÅ: Tjener 660.000 årlig på halv jobb, med sju ulike maktposisjoner
Heltidspolitikere bør også ha et lønnstak som er akseptabelt og tillitsvekkende blant velgerne våre. Samtidig skal det legges på et nivå som kan gjenspeile både ulik arbeidserfaring og ulike fagfelt, fra både den offentlige og private sektor. Derav kan summen vi bruker på politisk arbeid bli høyere. Men vil både sette en maksgrense og gi en fast lønn i en full eller deltidsstilling, alt etter om man er gruppeleder for et større eller mindre parti, formannskapsmedlem, utvalgsleder eller nestleder. Slik praksis finner vi i andre storbyer, som Trondheim og Bergen. Partistøtte som brukes til frikjøp fra annet arbeid eller som ekstra lønn, bør også ha felles regler uansett parti og ha klare anbefalinger.
Det viktigste er hva vi ønsker oss av folkevalgte. Skal vi ha en størst mulig bredde med fokus på inkludering og å øke andelen kvinner? Er det viktig at politikere har et moderat tak på årslønn, uansett andel verv, samtidig som de har tid og forutsigbarhet til å gjøre en grundig jobb for sine velgere? Da må vi akseptere at det koster. Eller vil vi at politikere skal jage verv for å ha en årslønn å leve av, eller som et økonomisk incentiv for å ta på seg mest mulig? I begge tilfeller vil det da gå utover det totale arbeidet som må gjennomføres, og sørge for lavere representasjon i eget parti.
En systemendring er uansett på trappene, og langt viktigere enn enkeltpolitikere som tross alt følger et reglement få har stilt spørsmål ved. Fordi det «alltid har vært slik». Målet bør likevel være et mest mulig velfungerende og inkluderende demokrati hvor flere vil engasjere seg politisk og hvor man faktisk orker å bli gjenvalgt når perioden er over.