Hva er riktig etikk?

DEBATT: Er det for eksempel galt å drepe en farlig morder hvis det kan hindre denne i å drepe flere andre uskyldige?

Av: Torgeir M. Hillestad. Professor, Universitetet i Stavanger

Etikk er et av menneskets viktigste anliggender. Uten etikk og moral er vi neppe i stand til grunnleggende samarbeid og sameksistens. Etiske grunnprinsipper blir en veiviser i rett moralsk livsførsel på ulike mellommenneskelige områder og det er således utviklet en rekke slike som en i utgangspunktet antar ivaretar allmennmenneskelige verdier og interesser.  

Likevel er det påfallende hvor store sprik som forekommer når det gjelder grunnprinsippene i noen helt sentrale etiske teorier vi møter i dag. Der en skulle tro at det generelt vil være stort samsvar mellom disse, i og med at de alle i utgangspunktet henvender seg til basale menneskelige verdier, er ofte tilsynelatende det motsatte tilfellet. Det finnes en rekke slike ulike etiske teorier, men noen av de mest sentrale er blitt benevnt som henholdsvis sinnelagsetikk, pliktetikk og konsekvensetikk.

Der sinnelagsetikken vektlegger den gode hensikten hos etikkutøveren, poengterer pliktetikken på sin side at riktig etisk handling må ha utgangspunkt i bestemte universelle regler og sannheter om hva som er rett og galt, sannheter som vi som mennesker har tilgang til gjennom vår fornuft og som gjelder uavkortet. For eksempel at det er etisk galt å drepe andre mennesker. En stikk motsatt etisk teori enn de som vektlegger individegenskaper som utgangspunkt for etikken, er den såkalte konsekvensetikken, også kalt nytteetikk. Denne poengterer at det utelukkende er en handlings konsekvenser som er av etisk betydning, ikke hvilke innsikter, motiver og hensikter etikkutøveren i utgangspunktet måtte ha. 

Spørsmålet er nå hvilken av disse teoriene som representerer den beste eller mest komplette etikk å etterleve. Ingen av dem synes imidlertid «perfekte» eller helstøpte, i den forstand at de alene utgjør noen fullgod framstilling av hva menneskelig etikk bør være. Tvert imot synes samtlige å inneha både sterke sider og åpenbare mangler. Et godt sinnelag og en utviklet fornuft synes å være uvurderlige egenskaper for å kunne handle etisk, men gir i siste instans likevel ingen garanti for at vi velger den riktige handling.

Å følge universelle regler for rett og galt, det vil si innta en pliktetisk posisjon, kan ofte føre til både blind autoritetsunderkastelse og et rigid regelrytteri. Er det for eksempel galt å drepe en farlig morder hvis det kan hindre denne i å drepe flere andre uskyldige? Er det videre tilstrekkelig at det ligger en god hensikt, basert på omsorgsvilje, bak en handling? Kan en for eksempel komme til å utøve skade ved å utøve fysisk avstraffelse i oppdragelsen ut fra en ide om at dette er til barnets beste? Nytteetikken synes å ville ta høyde for disse manglene ved å peke på at det i stedet er konsekvensene for dem som blir gjenstand for handlingene som er det avgjørende. Men også dette har sine svakheter. Grunnregelen her er at «hensikten helliger midlene». Men dette igjen kan i siste instans selvsagt føre til at en for eksempel bruker de verste midler og metoder bare målet i seg selv synes edelt og prisverdig. 

Det synes derfor åpenbart at hver av disse ulike etiske teoriene alene er utilstrekkelige så lenge de anvendes eksklusivt, det vil si uten at samtidig andre typer etiske refleksjoner eller retninger trekkes inn. Siden de likevel hver for seg opplagt innehar noen verdifulle etiske aspekter, kan det være naturlig å tenke seg at en kombinasjon av disse kan bane vei for en mer helhetlig etisk tenkning. Det er av enkelte blitt påpekt at moralsk handlende mennesker sjelden anvender seg av et enkelt av disse etiske prinsippene, men snarere en slags uformell blanding av dem, ut fra hvilken situasjon en til enhver tid befinner seg i. En som inntok en mer prinsipiell og teoretisk holdning til dette var sosiologen Max Weber som erkjente det utilstrekkelige ved så vel sinnelagsetikk som konsekvensetikk. Som et alternativ framsatte han en syntese av disse to, en såkalt ansvarsetikk. Poenget her er at det må tas hensyn til både gode hensikter og gode virkninger. I utgangspunktet kan en tenke seg at etiske handlinger alltid starter med gode hensikter. Men neste ledd blir deretter avgjørende, nemlig ikke automatisk å iverksette den tenkte handlingen, men i stedet å foreta en vurdering av de rimelige konsekvensene av den. 

Filosofen Hans Skjervheim tar utgangspunkt i den praktiske handlingen og relasjonelle forhold i formulering av en mer flerleddet og alternativ etikk. Skjervheims poeng er at for eksempel en ren sinnelagsetikk som legger ensidig vekt på en avsenders motiver, uten å forholde seg til mottakers situasjon og opplevelser, begår et såkalt «instrumentelt mistak» der mottakeren kun blir et ytre objekt for avsenderens egne perspektiver og selvfølelse. En slik «etikk» karakteriserer Skjervheim som en to-leddet subjekt-objekt modell. I stedet framhever han en tre-leddet modell der selve relasjonen mellom de to kommer inn som et tredje ledd og der dette innebærer at etikkutøveren hele tiden er lydhør overfor mottakerens situasjon, behov og følelser. Simpelthen fordi det til syvende og sist er dette som bestemmer hvorvidt den intenderte etiske handlingen virkelig blir etisk i sine konsekvenser.