Det er befriende når partiene høyttenker og er åpne om kommende programforslag, slik Høyre gjør når de foreslår å krympe statens andel i Equinor til litt over 50 prosent. Det er også befriende at et parti gir uttrykk for sin egen historieløshet slik Høyre gjør. På den måten kan de bli korrigert i tide. Med Folketrygdfondets andel eier staten 70 prosent av Equinor, og nedsalget programkomiteens nestleder Henrik Asheim slår et slag for, vil gi 90 milliarder kroner i statskassen ut fra dagens børsverdi. Ifølge Asheims uttalelser til E24 er dette penger som kan brukes til grønne omstillingstiltak. Det er også et krav fra programkomiteen at staten skal beholde aksjemajoriteten og at hovedkontoret fortsatt skal ligge i Norge.
Stoltenberg-regjeringens delprivatisering av Statoil i 2001 ble gjennomført etter omfattende turbulens innad i Ap. Statsoljeselskapet er omtalt som Aps oljepolitiske «baby», og har vært helt sentral i den suksessrike, norske oljehistorien. Ett av målene med å ta Statoil på børs var muligheten for å konkurrere internasjonalt. Selskapets internasjonale suksess er høyst diskutabel, spesielt med tanke på milliardtapene i USA. Statoils/Equinors fremste prestasjoner ligger på norsk sokkel. Samtidig står Equinor foran et skifte av konsernsjef, og selskapet går stadig tyngre inn i fornybar. LES OGSÅ: Presentert som ny konsernsjef, Equinor skal være ledende i det grønne skiftet.
Det er her Høyres historieløshet er så synlig. Equinor har tatt signalene fra markedet om fornybarsatsing, og slik Statoil var et redskap for å bygge opp oljeindustrien på 1970-tallet, kan selskapet være et redskap for å bygge fornybarindustri på 2020-tallet. Et Equinor-nedsalg er katastrofalt for verftsindustrien på Vestlandet og i Trøndelag. Høyres innebygde redsel for politisk detaljstyring er også en overdrivelse. Armlengdes avstand-prinsippet følges, men i likhet med privateide oljeselskaper møtes også Equinor med eierkrav om fornybarsatsing, etisk standard og HMS.