Skrevet av: Håvard Østhus, nestleder Stavanger KrF
De visste hva de gikk til, fangene som ble ført oppover «Døds-kneiken» i konsentrasjonsleiren Krakow-Plaszow, sommeren 1943. De var fullstendig klar over at de kun hadde minutter igjen å leve. Turens endestasjon var kanten av en massegrav og soldatenes kuler. Men før de kommer så langt, passerer de en medfange de drar kjensel på, Mendel Szajnfeld. Han jobber utenfor plateverkstedet i leiren, og kjenner også igjen ansiktene til flere av de dødsdømte som går forbi. Dette synet, og ikke minst ropet fra de levende døde: «Fortell hva som skjedde med oss» fulgte Mendel så lenge han levde.
Mendel uttalte selv at «Dag og natt har stemmene fra fortiden minnet meg om min plikt: Å fortelle hva som skjedde med de andre». Dette måtte verden få vite. Et så mørkt kapittel av menneskehetens historie måtte ikke bli tiet ihjel og glemt, det måtte fortelles om og læres av.
Disse tankene var trolig drivkraften bak det valget daværende general Dwight D. Eisenhower tok om kvelden 12. april 1945. Tidligere den dagen hadde han med egne øyne sett konturene av hvilket folkemord som var begått mot jødene i konsentrasjonsleiren Ohrdruf, og han bestemte seg for at flest mulig måtte få vite om dette. Derfor kontaktet han både Washington og London og ba de to myndighetene sende en stor gruppe journalister til Tyskland, for å dokumentere det som hadde skjedd, for noe lignende måtte aldri skje igjen.
Det er omtrent 80 år siden 2. verdenskrig startet. Både Mendel og Eisenhower er for lengst døde. Det finnes snart ingen tidsvitner igjen, som med egne øyne har sett konsentrasjonleirene i Tyskland/Polen i drift. Med tanke på at så godt som alle barn under 15 år ble gasset i hjel ved ankomst leirene, vil eventuelle personer med førstehåndskjennskap til det som skjedde være langt over 90 år.
Men ropet fra fangene som gikk oppover «Dødskneiken» er minst like viktig i dag, selv om de som hørte ropene er i ferd med å dø ut. Nå er det vår generasjon som har ansvaret for å fortelle hva som skjedde med dem, og på den måten bidra til at historien ikke gjentar seg. Nå er det vår tur til å sikre at alle mennesker har samme verdi og like menneskerettigheter.
Jeg har selv, ved flere anledninger, besøkt både konsentrasjonsleiren Auschwitz og Holocaustmuseet i Jerusalem, og kommet hjem med en trang til å fortelle andre om det jeg har sett der. Jeg tror slike turer er svært verdifulle.
Så vet vi at covid-19 har lukket døren for slike fysiske reiser i noen måneder fremover. Likevel er muligheten for å selv få seg en «øyeåpner» knyttet til grusomhetene mot jødene under 2. verdenskrig, så absolutt til stede. Velg gjerne et eller flere av forslagene på lista under:
- Les boka «Øverst på nazistenes liste» av Arne Vestbø, som ble gitt ut i 25.000 gratiseksemplarer under «Hele Rogaland leser» i 2017.
- Lytt til den nye plata «To Moritz» av Johnny Red & The Prayerhouse People. Her får du blant annet høre om nettopp Moritz Rabinovitz, som Arne Vestbøs bok handler om.
- Filmer som «Gutten i den stripete pysjamasen», «Saras nøkkel» eller «Operation Eichman» kan streames hjemme i stua. Gå på kino i romjulen, og se filmen «Den største forbrytelsen», basert på Marte Michelets bok med samme tittel.
- Lytt til boka «Det angår også deg» i Storytel, eller «Tatovøren i Auschwitz» i Fabel.
- Følg «Auschwitz Memorial» på Facebook, der de daglig poster noe fra den aktuelle datoen som skjedde under 2. verdenskrig.
- Gå til nettsiden snublestein.no og finn ut mer om hvilke personer som skjuler seg bak de inngraverte navnene på disse skinnende steinene som er støpt fast i bakken rundt omkring i Norge.
La oss våge å løfte blikket fra våre dagligdagse rutiner og bekymringer, og ta inn over oss noen av historiene fra 2. verdenskrig, som andre har gitt videre. Og måtte vi, gjennom å fortelle dette videre til andre, bidra til å motvirke alle tendenser til å gradere menneskers verdi.
Nå er det vårt ansvar å oppfylle ønsket fra de dødsdømte i Krakow-Plaszow, og fortelle hva som skjedde med dem.