Folkepartiet for smil og glede

BYHISTORIE: Den franske generalen og senere presidenten Charles de Gaulle sukket en gang at «politikken er for alvorlig til å overlates til politikere». Det var kanskje tilsvarende tankegods som sørget for unnfangelsen og fødselen av et svært så spesielt parti i Stavanger i 1937.

Skrevet av: Engwall Pahr-Iversen, tidligere redaktør i RA. 

Det hadde ikke sin make noen steder, men fikk en ganske så kort levetid i det politiske samtidsmiljøet. I dag har det vel snaut nok en plass i minnebøkene. Den 11. september i 1937 fantes det en liten tospaltet annonse i byens aviser med tittelen «KVINNER og MENN» som vakte mer enn en alminnelig oppsikt. Annonsen hadde blitt plassert ved siden av rubrikken «Bekjentgjørelser» og med samlebetegnelsen «Diverse». Den hadde fått sin spalteplass ved siden av en en-spaltet annonse som med mange ord forkynte at redaktør Toralv Fanebust «klokken 8 ¼» skulle snakke om «fariseere i fortid og nutid» i Understøttelsen store sal. 

I annonsen som var rettet til «kvinner og menn» – kjønnsrekkefølgen var formodentlig ikke tilfeldig – ble det presentert en slags folkelig oppfordring. Det ble skrevet med betydelige bokstaver at «Kvinner og menn uten interesse for politikk, men med godt vett og friskt humør ønskes innvalgt i bystyret. Forslag til kandidater bedes sendt bill. merk. «Det glade folkeparti» til STAB, Jorenholmen 6a».

Folk flest var straks i tvil om annonsen var alvorlig ment eller om det bare var en slags lystig rekved fra Stavanger Presseforenings muntrasjonsblad Avisanden hvor det i den årlige 7. juni-utgaven var blitt slått til lyd for et nytt parti byen, Det Glade Folkeparti. Det skulle bli et parti som skulle gjøre slutt på alt det smålige kjeklet i bystyret og som skulle være en garantist for at byens styre og stell skulle bli gjennomsyret av det gode humør.

Bak oppropet i Avisanden sto det en svært lokal gruppering som bare ble betegnet som Den akademiske Klubb. Med dagens språkbruk ville formodentlig artikkelen i Avisanden ha blitt karakterisert som en prøveballong. Den akademiske klubb som jevnlig samlet seg til muntre treff i Hans Kocks parfymeri i Kirkegata, hadde nemlig med både litt lått og atskillig løye diskutert den kommunale tristesse, og slått fast at det fantes et akutt behov for å få mer smil og glede i byen.

Drivkraften bak ideen om et parti preget av glede, var advokat Erling Ueland, mens den som formulerte artikkelen i Avisanden, var den senere Aftenblad-redaktøren Per Thomsen. Han var også en meget munter skribent som formulerte det lystige grunnlaget som sikret Det glade upolitiske folkeparti bystyrerepresentasjon ved kommunevalget i 1937.

I et intervju med Rogalands Avis mintes Erling Ueland partiets fødsel slik: «Det var en del av de alvorlige politikerne som både insinuerte og sa at partiet var blitt dannet i fylla, men heldigvis hadde vi med lektor A.B. Skånlund som en av de ivrigste forkjemperne for dette spesielle folkepartiet. Han var i sin samtid også kjent som en ivrig godtemplar, og det burde jo være en «promilletest» mer enn god nok.

Vi snakket fram og tilbake inntil den siste kvelden før lista skulle innleveres. Den kvelden satt vi fire mann på hybelen min, jeg tror det var Skånlund, Jacob Dreyer, Hans Koch og meg selv. Skånlund ville da trekke seg fra hele tiltaket. Han var blitt redd for at det tross alt ville bli blandet politikk inn i partiet – og politikk, det ville han ikke være med på.

Han ga seg da jeg foreslo navnet Det glade upolitiske folkeparti. Dermed tok vi for oss telefonkatalogen og førte opp på lista 68 navn som vi mente var glade nok til å kunne stå på en slik liste. Vi startet med Guri Aanestad og sluttet med Søren Westlye. Ingen av dem ble for øvrig spurt om de ville stå på listen, derfor var det atskillige som brummet i mer enn barten da de fant seg på listen til kommunevalget den 18. oktober.»

Det kom etter hvert mange og ulike reaksjoner på valglisten. Kjøpmann Lars Berentsen truet i første omgang med et søksmål, men sendte senere 50 kroner til støtte under valgkampen. Statsadvokat Bernt Vedeler var også rasende i startfasen, men også han falt etter hvert til ro, mintes Erling Ueland. Og som han til stadighet presiserte: «Det var jo i utgangspunktet bare ment som en spøk …»

Morgenavisen Stavangeren tok for sin del en rundspørring blant de mange navnene på listen. Tannlege Johan Forsberg mente det var helt uforskammet å sette opp navn på en valgliste uten at noen var blitt om det, mens doktor Johan Riis nøyde seg med å si at det var «en løyen liste, en ganske så pussig sammensetning av folk». Han gjorde det imidlertid ganske klart at han måtte være blitt galen dersom han skulle komme til å stemme på partiet – selv om han altså sto på dets liste. Musikeren Franz Dørr appellerte til avisen om å få den hjelp til å komme bort fra listen. «Jeg har ikke hatt den fjerneste anelse om dette, og ikke vil jeg være med helle. Jeg protesterer», sa han mens han formodentlig blåste en protestmarsj på sitt valthorn.

Pastor Martin Mauritzen rykket inn en annonse i avisene for å tilkjennegi sitt syn: «Også jeg må kreve at mitt navn blir strøket av «Det Glade Upolitisk Folkepartis» liste. Mitt navn er blitt oppført uten at jeg er blitt spurt. Jeg erklærer samtidig at jeg ikke vil ha noe som helst med dette partiet å gjøre!» Bare en av de protesterende listekandidatene, ble hørt av det lokale valgstyret. Det var skreddermester Wilhelm Knudsen som ble fritatt på grunn av «høy alder». Resten av kandidatene måte pent finne seg i sin listeplass.

At partiet vakte oppsikt langt utover byens og landets grenser, finnes det mange eksempler på. Utenlandske aviser brukte betydelige spalteplass på å beskrive partiet som slett ikke hadde noen program, men bare et eneste krav – «gleden skulle være rettesnoren for alt dets virksomhet». Samtidig som det ble skrevet at listen omfattet alt «fra skjønne kvinner til statsadvokater» – uten at det ble nærmere presisert hvem av de åtte kvinnene på listen som utpekte seg som spesielt «skjønne» …

Under den tradisjonelle valgvaken i Bethania etter valget, viste det seg at atskillige av byens folk hadde funnet fram partilisten på valgdagen og lagt den i stemmeurnen. Det ga som resultatet at partiet fikk to representanter i et bystyre som ble preget av en betydelig fornyelse. Av de 68 representantene, var det hele 32 nyvalgte bystyremedlemmer.

Opptellingen av stemmene tok ellers mye lengre tid enn den vanligvis gjorde. Det hadde blant atskillig annet også sammenheng med at «omkring 20 stemmesedler» – som det het – på «de glade upolitiske», i første omgang var blitt totlet vekk på sykehuset, men ble funnet i tide for å bli med i fintellingen. Under jakten på syndebukken for miseren, ble det fastslått at en av urnene ikke var blitt tømt ordentlig før opptellingen. Stemmesedlene lå på bunnen av den.

De glade toget inn i Høyre

Det viste seg også å være utrolig mange strykninger og kumuleringer på listene ved kommunevalget i 1937. Spesielt på listene til De glade upolitiske var det foretatt mange endringer. Det var også blitt gitt atskillige slengstemmer til listenavn som man mente hadde en slags tilhørighet til andre dog mer politiske partier selv om de befant seg på stemmeseddelen til De glade upolitiske.

Bilforhandler Knut Hauge var den som fikk flest personlige stemmer med 875, mens bryggerimester Detlef Aass fikk 851 stemmer. Han flyttet imidlertid fra byen før det nye bystyret var konstituert, og hans plass i bystyret ble derfor overtatt av doktor Olav Christophersen. Han hadde fått 850 personlige stemmer. På de neste plassene fulgte P. Haukaas Malde med 836, Ingebret Nygaard med 810 og Erling Kvadsheim med 805 stemmer. 

Da valgrusen – både hos den ene og den andre av byfolkets nye kårne – hadde lagt seg, viste det seg at lektor Skånlund hadde fått rett i sin «politiske utviklingsteori» likevel. Han hadde jo tidligere gitt uttrykk for en personlig frykt – «for at det tross alt ville bli blandet politikk inn i partiet – og politikk, det ville han ikke være med på» – som han uttrykte seg i komitémøtet før Det Glade Upolitiske Folkeparti presenterte sin valgliste.

De to innvalgte «glade» representantene – Knut Hauge og Olaf Christophersen – sluttet seg nemlig ved første anledning til Høyres gruppe. Dette fikk de sin øyeblikkelige takk og pris for. Knut Hauge fikk plass i formannskapet, mens Olaf Christophersen fikk sitt sete i skolestyret. Det var den gang de to utvalgene som var mest populære blant representantene.

Dersom de hadde fortsatt som eget parti, ville ingen av de to ellers ville ha oppnådd å bli medlemmer av disse utvalgene som representanter for et miniparti i bystyret. Ellers ble konsul L.W. Hansen fra Høyre, valgt til ny ordfører i Stavanger med partikollegaen Ole Bergesen som varaordfører ved dette siste kommunevalget før krigen.

Nasjonal Samling som hadde fått åtte representanter ved kommunevalget i 1934, stilte ikke liste ved valget i 1937. Det hadde muligens noe å si for oppslutningen om De glade upolitiske. På listen til De glade upolitiske fantes det noen navn fra NS-listen, blant dem tannlege Johan Forsberg som hadde hatt sete i bystyret fra 1934-valget, men som altså ikke nådde opp ved valget tre år senere.