Folken forfaller, men Folken trengs for å gjøre Stavanger til en skikkelig studentby.

Folken: 3500 liter øl destruert

Å være daglig leder på Folken var tungt i dag, skriver Mariann Bjørnelv.

Av Mariann Bjørnelv

Å være daglig leder på Folken var tungt i dag. Det har vært harde stunder siden jeg starta i juni 2013 men aldri sånn som nå. 3500 liter øl ble sendt til destruering i dag - øl vi skulle selge på utsolgte hus i mars og april. Vi taper nesten alt av den summen det utgjør økonomisk.

Folken har gjennom 32 år hatt sine opp- og nedturer. Vi (og jeg sier «vi» selv om jeg jo bare var en drittunge den gang. Engang Folken- alltid Folken) har vært teknisk konk og reist oss igjen ved hjelp av god støtte, vi har gått så det grein, gjort avsindige ting som å arrangere konsert med Elton John på gamle stadion, hatt Skunk Anansie i vårt lille hus, og selvfølgelig fulgt alle rogalandsband fra sin spede start til de ble «store». Dere vet hvem dere er.

Vi har hatt gulv som er så klissete at det er legendarisk og berykta, det har gynga sånn at lokale musikkjournalister trodde det svikta (og nei, gulvet vårt kommer aldri til å svikte. Det er bygd for å tåle 9cm svikt). Dette skjer btw HVER gang Skambankt har konsert hos oss. Gleder meg til det skjer igjen!

Som Folken alltid gjør reiser vi oss gang etter gang. Både fordi vi har en enorm støtte i regionen vår, som vi er evig takknemlig for, og fordi våre frivillige og ansatte, som virkelig ofrer så mye for huset at ord blir fattige og banale, får det til å skje. Gang etter gang. I 32 år.

De siste årene har vi bygget stein på stein, vi har spinka, spart, vært smarte, hatt enormt gode folk rundt oss, hatt publikum som trodde på oss, studenter som så oss og heia på oss. Kommune, fylke, stat og Uis som har støtta oss. Frivillige som brant for oss. Ansatte som jobba beina bein. Alt for at vi skulle stå støtt. Ha råd til å pusse opp et sliten hus, gi lønnsøkning til ansatte som jobba langt under minstelønn. Og det har gitt resultater.

  Marianne Bjørnelv.
Foto: Erik Furulund
Mariann Bjørnelv.                                                     Foto:Erik Furulund

Vi har gjort det godt de siste årene. Vi sloss ikke lenger om 2,50 og en kuletyggis. Vi har kunnet gitt våre frivillige et ordentlig julebord (altså, ikke sånn reise til Ibiza på party, men gi de et ordentlig måltid og et par tre øl) og vi har gitt de ansatte tarifflønn. Bare det, å vite at du kan gi de ansatte tariff uten å gå konk.

Vi har blitt «voksne», med en stor bedrift med mangfoldig mill i omsetning. Som er ansvarlige, proffe og ordentlige, men samtidig gir rom til frivilliges behov for lek, læring og eksperimentering. Som tar vårt ansvar for opplæring av neste generasjons kulturarbeidere og ikke minst lys- og lydteknikere på alvor. Vi er blitt miljøfyrtårn og har 50/50 kjønnsbalanse i alle deler av organisasjonen.

Vi har vært så stolte av å drive bra, vi har jobba så uendelig hardt for å komme dit.

Så på to små måneder gikk vi fra «hva skal vi investere i nå» til «beklager, jeg må permittere alle ansatte på udef tid». Vi gikk fra høygir og glede til bunnløs usikkerhet.

Vi er uten tvil ikke de eneste men feltet vårt er rammet ekstra hardt og vi vet ikke om vi i det hele tatt får åpna Folken igjen for normal drift i 2020. En ting er det økonomiske aspektet - det andre er at alle våre frivillige, mange av de internasjonale studenter som nå sitter i Norge, langt vekk fra sine nærmeste, ikke har et hus å gå til, et miljø å være i. Noen å snakke med, noen som ser de. Konsekvensene av dette er så mye mer enn penger.

Jeg ser med forundring på arrangører som sier «billetten blir automatisk overført til ny dato» uten opplysning om mulighet for refusjon. Til det vil jeg si til mine kollegaer i bransjen: løft blikket. Vi kommer som nasjon og verden til å se annerledes ut om et år. Vi vil oppleve økonomisk resesjon og lavkonjunktur over hele linja. Vårt felt og næring var bare de første i kryssilden.

Jeg kommer ikke til å kreve de festivalbillettene jeg har kjøpt til i sommer refundert, men det er fordi jeg har råd til det. Jeg vil kjøpe nye billetter til neste år og donere passene i år til festivalene.

Men: Det vil være et hav av mennesker som ikke har råd til det, mennesker som driver butikk eller frisør som også har fått sitt levebrød rasert. Studenter. Som trenger de 350 kronene fra Folken eller de 2.000 fra et festivalpass. Noen har råd. Andre har ikke det. Gi de muligheten til å velge uten at de skal føle seg «dritt» for å kreve pengene igjen.

Dette er et hjertesukk. Intet mer, intet mindre. Hjertet mitt blør for næringen jeg jobber i nå.

Vi er så små i den totale størrelsen men vi er så enorme med det vi bringer til bordet.

Hodet kaldt, hjertet varmt! 

PS.
Denne teksten ble først publisert på Mariann Bjørnelvs Facebook-side, og er gjengitt med tillatelse.