Skrevet av: Grete Jacobsen, medlem Rødt Stavanger, Merete Bendikte Moy, styremedlem Rødt Stavanger, Pål Asle Pettersen, styreleder Rødt Stavanger, Chanita B. Hagen, styremedlem Rødt Stavanger, Snorre Sokn, kommunestyrerepresentant Rødt Stavanger, Even Festervoll, leder Stavanger Rød Ungdom
FNs atomvåpenforbud er trådt i kraft, og det har skapt en bevegelse der stadig flere land vil ratifisere traktaten. Det samme skjedde med biologiske - og kjemiske våpen som er blitt uakseptable i bruk. Dynamikken og viljen til å avskaffe masseødeleggelsesvåpen er på dagsorden i tidenes atomkappløp. For å lykkes i snuoperasjonen, kanskje spesielt atommaktene imellom, vil det bli en krevende prosess der motytelseskravene blir store. Så vil vi i de nærmeste år se hvor sterkt demokratiet står der «alle» er imot atomvåpen.
FN proklamerer forbudet i disse krisetider med pandemi, global økonomisk nedgang med påfølgende sult og flukt samt store klima og miljøutfordringer, men der skadevirkninger kan begrenses. Vi kan tilpasse oss nye krav og tider, og oppvarmingen kan reduseres. Mens selv en regional konflikt som involverer «små» kjernevåpen vil ha katastrofale følger for det globale miljøet. Dette er kjent kunnskap, og likevel ikke en trussel av eksistensiell karakter?
51 land har ratifisert (122 land har underskrevet) forbudstraktaten. Og nå, uten Trump, kommer trolig flere USA-allierte enn Thailand og Filippinene til å ratifisere forbudet. Det betyr at disse landene har forpliktet seg til: «å ikke utvikle, teste, produsere, overføre, oppbevare, lagre, bruke, true med atomvåpen. De har heller ikke lov til å tillate andre å stasjonere atomvåpen på deres territorium, eller støtte, oppmuntre andre stater til noen av de forbudte aktiviteter».
Atomvåpenstatene motsetter seg dette FN-forbudet, selv om at de fleste av landene gjennom Ikkespredningsavtalen, har forpliktelser til å «søke forhandlinger» om kjernefysisk nedrustning. Således er denne nye traktaten en påminning om etterlengtede diplomatiske framstøt, samt en stimulans til å hindre at nye land skaffer seg atomvåpen.
Av hensyn til den norske befolkningen burde det være maktpåliggende for Stortinget å ratifisere atomvåpenforbudet, da dette ikke hindrer fortsatt NATO medlemskap. Vi kan for eksempel fortsatt opprettholde våre forpliktelser med årlige Nato-øvelser opp mot Russlands største militære base i nord. Forskjellen blir at vi kan forsikre oss mot at atomvåpen stasjoneres eller fraktes med fly, skip eller atomubåter. I en krisesituasjon, uhell eller tilsiktet, fjernes risikoen for å bli utskytningsbase for amerikanske missiler med atomladninger og med påfølgende gjengjeldelse. På dette viset kan vi også bli en konsistent, folkerettslig stemme i FNs Sikkerhetsråd.
USA/NATO sitt fiendtlige handlingsmønster i forhold til Russland, er verken beroligende eller betryggende for små land som Norge. Vi må ha lavspenning og er helt avhengige av tillitsskapende virksomheter på mange plan. Vi må anerkjenner Russlands behov for å ivareta sine militære sikkerhetsinteresser overfor verdens mektigste allianse.
At Russland har satset på å utvikle «små» missiler som kan frakte atomladninger, kan forstås i lys av deres mangel på konvensjonelle våpen. (Der Tyskland og Frankrike til sammen, 2 av de 30 landene i NATO, har større arsenal). I dette asymmetriske maktforholdet har Russland utviklet nye dødbringende våpen, der USA nå er i ferd med å bruke en billion dollar til dette formålet. Nå melder Biden om en forlengelse av «Ny start»-avtalen med fem år, og dette ønsker Russland velkommen. Utvilsomt positive signaler. Men for 12 år siden ble de kun enige om å begrense antall kjernefysiske stridshoder til 1550 per land! Med FNs atomvåpenforbud, må antallet ned.
Når Folkerettens norm er atomvåpenforbud må Norge i Sikkerhetsrådet stå opp for det, også sammen med Storbritannia, Frankrike, Kina, India, Pakistan, Nord-Korea og Israel. I mange av disse landene sulter en stor del av befolkingen, og de har en skrikende mangel på helt ordinære helsetjenester, blant annet som følge av sanksjoner iverksatt av vesten. Objektivt sett har makthaverne all interesse av at nasjonale budsjett kommer innbyggerne til nytte for å bli gjenvalgt!
Det haster med å iverksette mer lavspenning, diplomati og dialoger i diverse fora med blant annet Russland og Iran. For å lykkes må strategien vendes fra avskrekking, trusler og sanksjoner til tillitsskapende samarbeid. Dette burde absolutt være overkommelig når NATO med tydelighet takler det å ha svært autoritære land i egne rekker.
Vi må ta innover oss at vi befinner oss i en mer utrygg og farligere verden enn på lenge, med likhetstrekk fra 30-årene. Det er betimelig at NATO som er den mektigste og største forsvarsalliansen i verden, tar ansvar og bruker store ressurser til å framforhandle avtaler som kan munne ut i en atomvåpenfri verden.
At USA etter hvert lyktes i å gjøre atomvåpen akseptable i NATO alliansen er en stor tragedie. Med FNs forbud, er det en bevegelse i gange også innen NATO-land, og en vilje til å gjøre verden tryggere uten et «forsvar» basert på atomvåpen.