Av Engwall Pahr-Iversen
I motsetning til billedhoggeren Gustav Vigeland, som fylte en park i Oslo med sine skulpturer og fikk sitt navn knyttet til parken, fikk aldri arkitekten Hartvig Sverdrup Eckhoff festet sitt navn til det området som i årenes løp har fått navnet byens Akropolis, og som kommunedirektøren nå vil formalisere. Eckhoff fikk bare fornøyelsen av å fylle området med fire monumentalbygg i løpet av en 14-årsperiode. I stedet fikk han en gate oppkalt etter seg, arkitekt Eckhoffs gate.
At dette området på toppen av Kleivå, har fått det folkelige navnet Akropolis, har lokalhistorikeren og -patrioten Anders Bærheim, æren eller skylden for – alt ettersom. I en artikkel av Anders Bærheim i Stavanger Aftenblad lørdag 28. februar i 1948 – som han kaller «fra bispegården til hotellet i Kleivå – slår han innlednings fast at «VÅRTREKKET er så smått begynt. Treet i hjørnet ved Bispekapellet står snart med grønne knopper igjen og vårglade mennesker fyller strøket mellom Bispegården og «Akropolis» på Kleivå». Så bør man kanskje merke seg at Bærheim satte «Akropolis» i hermetegn.
Området lå på den høyden som på folkemunne ble benevnt som Skjævelandsstykket, oppkalt etter tomteeieren, H. Skjæveland. I de tidlige offisielle dokumentene ble området utelukkende omtalt som «Egenæsløkke nr. 1». I «En stavangersk Cicerone» skrev Carl Lous om de gamle Egenæsløkkene: «Under sit ophold i Stavanger 1607 gav Christian IV Egenæs til bymark og eksesplass for borgerne. Schjævelandsstykket, hvor vore skarpskyttere exercere, ser kjøbt af byen for 4000 spd. Skarpskytterkorpset, der allerede tæller 150 mand, blev stiftet i 1867 med det formaal at optræde i krigstilfælde som lokalværn samt skaffe maedlemmerne praktisk, militær uddannelse. Herfra har du den vakreste utsig, som Egenæs, tilbyder, over byen og omegn…», heter det hos den gamle historieskriveren.
En stavangergutt som var 13 år da Carl Lous skrev sin Cicerone i 1868, skulle i tidens fylde sette sitt solide stempel på Skjævelandsstykket. Hartvig Sverdrup Eckhoff var den første fagutdannede arkitekten i Stavanger etter Conrad von der Lippe som var stadskonduktør i Stavanger fra 1857 til 1870. I Stavanger tegnet Lippe blant annet St. Petri kirke i 1869 med rundbuede vinduer og ledet restaurering av Domkirken i 1860-årene.
Hans «disippel» Eckhoff var utdannet ved den tekniske høyskolen i München, og etablerte seg som arkitekt i Stavanger i 1881 da han var 26 år gammel. Det første bygget han tegnet i Stavanger, var en murvilla som fortsatt har adresse Eiganesveien 28 og som i dag eies av Kari Mills. Han var ellers med på ombyggingen av Køhlerhuset i Hillevåg, og sto bak en rekke kirkebygg ulike steder i landet. Han tegnet også et hus i Oscarsgaten 18 for sin onkel, Wilhelm Andreas Eckhoff, som var overlærer ved Kannik skole.
Det var imidlertid på Skjævelandsstykket at H.S. Eckhoff virkelig skulle få arkitektonisk armslag og riktig utfolde seg i den stilen som ble kalt for en «historismens tyskinspirerte nyrenessanse». Det var på dette jomfruelige området at arkitekten skulle få et relativt fritt spillerom til å demonstrere at alle gode ting – spesielt arkitektoniske – også kunne være fire.
Han tegnet fire flotte bygg på denne utsiktstoppen over byen. Bygningene viste også at arkitekten i tillegg til stor sans for nyrenessansen, hadde en stor forkjærlighet for å kle sine bygg med rød teglstein. Det krevdes godt murerhåndverk for å oppfylle hans krav.
Selv om Eckhoff var etterspurt, kunne han likevel ikke leve av å være arkitekt i byen. Han virket derfor som tegnelærer både ved Stavanger tekniske skoler og Stavanger katedralskole i 33 år. Mot slutten av sitt yrkesliv brøt han for øvrig over tvert med sin tidligere tilværelse. Han byttet bort tegneblyanten med et lite flagg som han daglig viftet og vaiet med. Hartvig Sverdrup Eckhoff endte sitt yrkesliv som stasjonsmester ved Gausel jernbanestasjon.
Det første bygget Eckhoff tegnet på Stavangers «Akropolis», var dagens teaterhus. Det ble innviet 15. april i 1883, mens innvielsesfesten i nabobygget Turnhallen fant sted den 28. mars 1892. Før turnhallen sto ferdig, hadde turnforeningens omkring 400 medlemmer bedrevet sine ukentlige bøy og tøy-øvelser på Kongsgård. Da tanken ble luftet om at Stavanger måtte få sin egen turnhall, var det mange røster som med atskillig stemmestyrke hevdet at det var rene skjære galskapen av en så liten forening bare å tenke tanken om å sette i gang med et så stort og staselig bygg.
Det ble pekt på at turnforeningen ikke hadde særlig kapital å rutte med. Skeptikerne vant imidlertid ikke fram. I stedet ble det dokumentert at med stort pågangsmot, kanskje grensende mot dumdristighet, er det mange floker som ordner seg. Turnforeningens trauste menn satte i gang med ulike typer innsamlingsaksjoner. I tillegg ble det utstedt 150 rentefrie obligasjoner på 100 kroner. Ved å ta opp et banklån klarte foreningen etter hvert å fullfinansiere bygget, som kom på ca. 50.000 kroner.
Byggearbeidene startet i slutten av juli i 1891, og i løpet av et snaut menneskelig svangerskaps tid var den nye turnhallen ferdigreist. Det gikk fort unna med arbeidene. Murmester Mortensens menn hadde møysommelig murt opp 85.000 mursteiner fra Ganns Potteri og teglverk for å dekke bygningene.
Drøye to år senere, i oktober 1893, ble første byggetrinn av Stavanger Museum tatt i bruk. Under innvielseshøytideligheten vanket det atskillige godord til byggets murmester. Denne gang var det murmester Krüger som hadde stått for det omfattende murerarbeidet. Det ble bokstavelig lagt murstein på murstein for at bygget skulle pryde byens Akropolis. Det fjerde bygget som arkitekt H.S. Eckhoff tegnet på Skjævelandsstykket, var Stavanger sykehus som ble tatt i bruk i 1897 og hadde i hovedbygningen plass til 80 senger. Det var også en kjøkkenbygning med vaskeri og kontor, et interneringsbygg og ikke minst en epidemibygning med plass til 20 pasienter. Det ble ganske fort for lite, slik at det relativt kjapt ble bygget et nytt bygg for folk som var rammet av epidemier.
Den gang ble byen ofte rammet av epidemier, slik at sykehusbygningene gjennomgående var fulle av pasienter. Det var kanskje ikke så mye legene den gang kunne gjøre for de epidemisk rammede, men siden pasientene var isolerte på sykehuset, roet folk flest seg ned. De fant sin trøst i at de syke i hvert fall ikke var vandrende smittebærere i bybildet.
En temmelig lokal tyfys-epidemi på Våland i 1916, førte for eksempel til at 37 pasienter fra sykehusets nære nabolag befant seg på sykestuene. Sykdommen ble av folk flest fort døpt til Vålandsepidemien, og etter datidens folkesnakk var smittekilden noen melkeprodukter som var blitt solgt på Våland.
Stasjonsmester på Gausel
Da Hartvig Sverdrup Eckhoff brøt over tvert og fant seg nye beitemarker på Gausel, nøyde han seg ikke bare med å vinke farvel til de tog som forlot hans stasjonsområde med jernbanens autoriserte flagg, men han sto også for «bestyrelsen av det lokale brevhus». Da Gausel fikk eget poståpneri i 1919, kunne Eckhoff knytte en ny tittel til sitt eventuelle visittkort. Han ble den første postmesteren.
Åpenbart var dette en kar som alltid hadde mange jern i sin tydeligvis alltid brennende ild. Muligens var det en del av farsarven. Hans gamle far, metodistpresten, var en sterkt-troende sjel som brant både for sin menighet og sin attåtnæring som leder for metodistenes misjonsskole.
For Hartvig gjorde denne familiære tiltakslysten seg utslag i at han fra sin bolig på Gausel også tilbød utleie av landbruksmaskiner. Ifølge avisannonsene måtte de eventuelle leietakerne i god tid fortelle Eckhoff hva slags maskiner de trengte og hvor lenge de trengte maskinene.
Da Hartvig Sverdrup Eckhoff fylte 70 år lille nyttårsaften i 1925, fikk han følgende attest fra avisene: «Hr. Eckhoff som er søn av forlængst avdøde pastor Eckhoff, har et godt hode og et vaakende sind». De siste spor etter han i avisene er en salgsannonse fra 8. september i 1928. Den var utstyrt med den formodentlig fengende overskriften «VILLA AUKSJON», og hvor det heter:
«Tirsdag den 11. september førstk. kl. 103/4 fm. holdes frivillig auksjon over eiendommen «Solbakk» på Gausel, tidligere bebodd av arkitekt Eckhoff. Huset egner sig til sommerbolig med vakker beliggenhet paa øvre side av hovedveien og stor have like til hovedveien. Nærmere oplysninger ved overrettssakførar Grude eller fru Fritz Eckhoff, Gausel Kafe hvor nøkkel kan utlaanes. Lensmann Husebø.
I arkitektoniske minnebøker, nevnes han med disse linjer: «Hartvig Sverdrup Eckhoff tegnet flere villaer på Vestlandet, blant annet villaen i Eiganesveien 28 i Stavanger (1881) og den luksuriøse Wrangellvillaen i Sørhauggaten i Haugesund (1894). Eckhoff utmerket seg dessuten som kirkearkitekt; han utformet kirker i Flatekvål, Eksingedal (enkel middelaldersk rundbuestil, i tegl og sten, 1881), Haukedalen (kapellkirke, 1885), Bore (1891), Bjoa (enkel nygotisk trestil, 1895), Skånevik (nygotisk trestil, 1900), Nesheim, Eksingedal (liten kirke med rektangulær plan, enkel nygotikk/jugend 1907), Ask (1908) og Fjæra (kapell, 1913).
LES OGSÅ: Akropolis på Våland