Den vanskelige klimasamtalen

I begynnelsen av januar fylles treningssentrene opp av mennesker som gyver løs på vektene til mantraet om nytt år og nye muligheter. Før tre uker er gått er treningssentrene tilbake til det normale.

Gjengen med nyttårsforsetter gikk for hardt ut, det ble for kjedelig og for vondt. Atferden er menneskelig.

Vi prioriterer det kortsiktige velværet ostepop, sofa og Netflix gir oss. Den langsiktige jobben med å trene kropp får Ingebrigtsens ta seg av. Sakte, men helt sikkert undergraver vi skippertakstrimmere troen på at det går an å forebygge nedslippet av kroppen.

7. februar sendte regjeringen av gårde sitt klimaforsett i henhold til Parisavtalen. Hvert femte år skal målene om kutt fornyes, og Norge tråkket til med et nytt mål om å redusere mellom 50 og 55 prosent i klimagassutslipp regnet fra 1990.

Er det realistisk når vi vet at klimakuren som ble lansert i 2010, hadde som mål å få ned CO2-ekvivalenter fra 55 til mellom 45 og 47 tonn innen 2020?

Vi har greid å kreke oss ned til 52 tonn i 2018, og det i et tiår da elbilbestanden beveget seg fra 0 til 43 prosent av nybilsalget. Til tross for anstrengelsene har Norges klimagassutslipp økt med 1,1 prosent siden utgangsåret 1990. Vi går med andre ord innom gymmen av og til, men eser ut fordi vi belønner oss selv med enda mer ostepop og Netflix.

Det er ikke lett for politikerne å ta den vanskelige klimasamtalen – de skal tross alt gjenvelges.

Men gradvis går det opp for oss alle at kuren for å unngå koking av planeten er kraftig, og at koronaviruset er blant de mindre problemene menneskeheten har i 2020.

Vi må alle gjøre vårt, tenkte nok det interkommunale energi- og telekomselskapet Lyse da de fikk utarbeidet en klimarapport for Sør-Rogaland, som er nedslagsområdet deres.

Konsulentselskapet Thema ble satt til å se på hva regionen – preget av et sterkt jordbruk og mye biltrafikk som den er – måtte gjøre for å følge smått og stort av klimavedtak.

Kjente tiltak som nullutslipp fra nye personbiler, elbusser og lette varebiler fra 2025 som gir 55 prosent nedgang, 25 prosent utslippskutt i sjøtransport og luftfart, 10 prosent ned i jordbruk, 13 prosent kutt i industri og 21 prosent i oppvarming – for å ta kortversjonen for én region.

Hva summen av alle de gode tiltakene ble?

Stemningen snudde til lettere dystopisk da Lyse-sjef Eimund Nygaard presenterte tallet for politikere og næringslivsfolk på Solamøtet – Rogalands svar på NHOs årskonferanse – i begynnelsen av januar. 26 prosent.

Så vi ikke nettopp Sveinung Rotevatn, Jan Tore Sanner og Kjell Ingolf Ropstad glise bredt da de sendte av gårde et mål mellom 50 og 55 prosent? Og det er heller ikke mange månedene siden bystyret i Stavanger syntes 50 prosent kutt ble for smått og like godt høynet til 80.

Og det i byen der motstanden mot rushtidsavgift ble så krakilsk at den fødte et parti og nesten drepte en regjering.

Forskjellige regjeringer har levert velmente, men ofte lite gjennomtenkte klimatiltak. Palmeolje var en flopp, mens elbilfordelene var en opptur. Byvekstavtalene var godt tenkt, men baserer seg på mekanismer som skader klimaet. For at en region med byvekstavtale skal få penger fra staten til sykkelveier og annet klimavennlig, må biltrafikken øke for å sikre lokale bompengeinntekter.

Tiltakene har også hatt en dårlig sosial profil, der flate avgifter selvsagt rammer folk med dårlig økonomi og som ofte har bil som eneste transportmiddel til og fra jobb.

Klimatiltak som rammer skeivt har provosert fram protestbevegelser mot det som oppfattes som en urban Tesla-elite som bor i elsykkelavstand fra kremjobbene sine. Vindturbiner og sluttdato for oljen får også fart på motstanden mange i distriktene føler på mot klimatiltak.

For all del, ny teknologi som fangst av klimagass redde utslippsmålene og er en x-i klimaregnskapet.

De store endringene i finanssektoren der investorer går ut av olje og gass, er en annen variabel som ofte uteblir fra debatten. Det stavangerske investeringsselskapet HitecVision – Norges største i sitt slag – ga nylig opp å selge 12 oljeserviceselskaper fordi markedet vil ha fornybart. De 12 og åtte andre offshoreserviceselskaper er nå samlet i industrikonsernet Moreld, som så skal vris over til havbruk og fornybar og innen tre år vil få en omsetning på 15 milliarder kroner.

Den vanskelige samtalen politikerne må ha med velgerne er: Transport med fossilbiler må kraftig ned uten å utløse økonomisk opprør. Ferjetrafikken må elektrifiseres uten å blakke innbyggerne i distriktene og forsure klimadebatten enda mer.