Etter 15 år i Oslo-eksil har Mímir Kristjánsson – kommunestyrepolitiker og stortingskandidat for Rødt – utfordret hovedstadens vekstproblemer. I en kronikk i Aftenposten og i et intervju i Rogalands Avis, peker Kristjánsson på mulige løsninger av problemet det opplagt er at landets største by skal vokse hemningsløst.
Hvor greit er det egentlig at hovedstaden lider av samme syken som Manhattan i New York, der det er så dyrt at folk med normale inntekter ikke har råd til å bo? Når leiligheter som er av hybelstørrelse går for over 2,8 millioner kroner, er problemet mer enn oslosk – det er nasjonalt. Det er selvsagt ikke noe i veien for at byrådsleder Raymond Johansen (Ap) vil omfavne hver og en som flytter til hovedstaden, men det er en sak utover den osloske lokalpolitikken at den ene byens vekst skjer fordi andre kommuner tappes for innbyggere, bedrifter og hjernekraft.
Dette er en distriktspolitisk debatt som det må være mulig å ta uten den utmattende retorikken der Oslo blir framstilt som en by bestående av caffe latte-drikkende byråsjefer på elsykkel. En konsekvens av uhemmet vekst i Oslos boligmarked er for eksempel kravene til egenkapital. Det er riktig nok egne krav til egenkapital ved sekundærbolig i Oslo i tillegg til en lavere prosent for unntakene, men den nasjonale politikken formes i stor grad av tilstanden i én by. Boligmarkedet i Stavanger de siste seks-syv årene har utviklet seg i motsatt retning av Oslo, og kunne trengt andre økonomiske og politiske grep.
Lokalpolitikere som Oslo-Raymond vil alltid reagere lokalpatriotisk og avvisende ved tanken på noe annet enn vill vekst. Av den grunn bør distriktspolitikk strippes ned til spørsmål om boligfinansiering, en jevnere fordeling av statlige arbeidsplasser og ikke minst at det blir mulig å ta prestisjetunge utdannelser flere steder i landet.
