Bevar hundremeterskogen!

DEBATT: Menneskets utnytting av naturen er i ferd med å ødelegge den totalt.

Av: Ingvild Sørensen. Kommunestyrerepresentant, Miljøpartiet De Grønne Stavanger.

Da jeg var barn på Nøtterøy var jeg så heldig at jeg vokste opp med en fin, liten skog bak huset. En slags hundremeterskog om du vil. Her bodde ikke Ole Brumm og Nasse Nøff, men rådyr, rev, grevling, spissmus, skogmus og nøtteskrike. Jeg løp barbeint rundt om sommeren og hadde mine egne hemmelige steder. Jeg lagde barhytte med nabogutten og lette etter fugleegg i buskaset. Jeg spiste blåbær og granskudd, spikket seljeflløyte og barkebåter. Klatret i trær og skrubbet knærne på mosegrodde steiner. Sammen med nabojenta lekte jeg at vi var fattige og foreldreløse barn som måtte bo under buskene og livnære oss av sissirøtter. Jeg rømte hjemmefra og inn i skogen når jeg syntes foreldrene mine ble for strenge, men gjorde retrett etter en time blant bitende stokkmaur. Denne skogen har skapt sterke og gode minner i meg. Og den har bidratt til at jeg er glad i naturen i dag. Jeg finner fortsatt overskudd i skogen. 

En hundremeterskog trenger ikke være stor og flott for å ha en enorm verdi i et barnesinn. Den trenger ikke være dyp for å gi sjelefred. Den trenger ikke være vill og ugjennomtrengelig for å ha en naturverdi. 

Selv om sikkert mange av oss har hatt en barndommens hundremetersskog vi har elsket, og kanskje også har en slik fortsatt, aksepterer vi som samfunn at de små lommene vi har rundt oss med natur bygges ned. Litt etter litt. Tre for tre. Maurtue for maurtue. Busk for busk. Vi omdisponerer med den største selvfølgelighet de små, grønne flekkene på kartet. De er jo ikke i bruk. De er jo så små. Så sitter vi igjen med et rekkehus her, et påbygg der, en parkeringsplass der. I stedet for klatretrær og fuglereder. For vi må jo ha et sted å bygge husene våre, ha kontorene våre, parkere bilene våre? Er det så farlig da? 

Vi mennesker liker gjerne å tenke at natur er ubrukt hvis vi ikke bruker den til noe «fornuftig». Hvis det ikke går en tursti gjennom skogen, eller det er etablert bruk med bålpanner, griller og benker, har den ingen verdi. Men la oss løfte blikket! Dette handler om noe langt mer enn lokale behov for en boligblokk eller en idrettshall. Vi står overfor en artsutryddelse som mangler sidestykke i jordens historie, og vi ødelegger våre egne fremtidsutsikter ved å bygge ned naturen. 

I fjor kom FNs naturpanel (Ipbes) sin rapport som bekreftet at det virkelig brenner på dass. Menneskets utnytting av naturen er i ferd med å ødelegge den totalt. Tapet av naturmangfold akselererer og arealendringer er en av de store årsakene. En gjennomgripende endring av hvordan vi ser på naturen rundt oss må til, sier rapporten. Vi må fokusere mer på at naturen er til for sin egen del, ikke for menneskets vinning. Rapporten peker blant annet på bedre arealforvaltning og fokus på byplanlegging som nødvendige tiltak.

Det er ikke slik at man nødvendigvis utrydder en art fordi man bygger rekkehus der det tidligere var en liten skog. Men summen av alle arealendringene gir dramatiske utfall. Når ett leveområde her og ett leveområde der forsvinner, blir det vanskelig å opprettholde en robust bestand for planter, dyr og insekter. For hver av de små naturflekkene vi fjerner blir det færre tilholdssteder for dyr og organismer som for oss virker ubetydelige, men som på usynlig vis er med på å holde det hele sammen. Det er som et enomt biologisk puslespill. Når nok puslespillbrikker mangler, har vi et gigantisk problem. Naturen består av et delikat samspill av arter, og ekspertene frykter at vi står ovenfor en massekollaps. Arealendringer er en direkte trussel mot vår egen eksistens. 

I Stavanger har vi ikke vindkraftparker eller gigantiske hyttefelt som ødelegger enorme områder med urørt natur. Vi har likevel et ansvar for å utvikle kommunen vår på en god måte og ikke fjerne for mange naturbrikker - om de er aldri så små. Noe av det vi kan gjøre for biologisk mangfold lokalt er å verne om de små hundremeterskogene våre. Vi må ikke tillate at det stadig tas små jafs her og der. Vi må kunne bygge en god kommune uten å å bygge ned naturen rundt oss. 

Vi skal ha fortsatt ha rekkehus, kontorer og (sykkel)parkeringsplasser, men det finnes andre flekker enn de grønne å ta av. Vi har derimot mange grå områder som kan utnyttes bedre. Spør du meg, kan vi godt bygge ned parkeringsplasser for bil i Stavanger, men la for all del skogholtene få stå. Slik kan fremtidens barn også skrubbe knærne og få mose i håret i sin egen hundremeterskog i nabolaget, og vi gjør en viktig innsats for vår egen fremtid.