Befolkningstetthet som måleenhet i byplanleggingen

KRONIKK: Flere store boliger må frigjøres til kommende barnefamilier.

Av: Jarl Endre Egeland. Kommunestyremedlem for Høyre i Stavanger, medlem Utvalg for miljø og utbygging.

Klima- og miljøplanen sier – med rette – at man i Stavanger har et altfor høyt boligkonsum per person. Veldig mange blir boende i den samme ganske romslige boligen livet ut, gjerne i flere tiår uten hjemmeboende barn. Det snakkes og skrives om mangel på familieboliger i byen, mens realiteten er at rundt 50 % av husholdningene er en-personshusholdninger, cirka 23 % er to-personshusholdninger uten hjemmeboende barn og bare 27 % er husholdninger med hjemmeboende barn.

I de typiske områdene med stort innslag av romslige familieboliger har kommunen også investert i sosial infrastruktur som skoler, barnehager, lekeplasser mv. Når ungene flytter ut og foreldrene blir boende i kanskje 200 kvadratmeter store boliger, med tilhørende sosial infrastruktur, er det færre familieboliger tilgjengelige i markedet for dem som faktisk behøver plassen og tilbudene. Responsen fra politikerne er som oftest å legge til rette for å anlegge enda flere store familieboliger, gjerne ved at man bygger ned natur, øker transportbehovet i kommunen – hvilket er lite bærekraftig. 

En langt bedre løsning er å legge til rette for attraktive bomiljøer også for de uten hjemmeboende barn slik at flere av de egnede boligene blir frigjort til kommende barnefamilier. Da vil også behovet for skoler, barnehager og lekeplasser være mer stabilt, og vi vil slippe krevende sykluser hvor vi legger ned barnehager der foreldregenerasjonen er blitt eldre, slik vi for eksempel gjorde i Hinna bydel for kort tid siden, samtidig som vi oppretter nye barnehager der hvor det blir bygget ut nye familieboliger. Stavanger har svært lav boligsirkulasjon, og slikt bidrar ikke positivt i klimaspørsmålene. 

Denne problemstillingen er altså belyst i Klima- og miljøplanen, men for tiden følges det ikke opp i arealplaner eller kommuneplanens arealdel. Den største logiske bristen i disse er at man ikke snakker om tetthet i forhold til mennesker, bare i kvadratmeter, hvilket er kontraproduktivt i forhold til et effektivt hverdagsliv, reduserte transportbehov, reduserte klimagassutslipp og boligpriser tilpasset de fleste.

Til nå har det ikke vært noen kobling mellom Klima- og miljøplanen på den ene siden og kommuneplanen på den andre siden. Dette gjør det særdeles vanskelig å utvikle gode og bærekraftige botilbud som sikrer en attraktiv by også for de 73 % av husstandene uten hjemmeboende barn. De stiller stort sett krav til lav utnyttelse og mange unødige fordyrende tiltak som fordyrer prisen på leiligheter. 

Befolkningstetthet er et kritisk styringsparameter. For å sikre miljømessige, sosiale og økonomisk bærekraftige nærområder må det etableres gode lokale handels- og servicetilbud som skaper trivsel, omsetning og lokale arbeidsplasser. Da reduseres også behovet for unødig transport. For å lykkes med dette må befolkningstettheten være over en kritisk masse, så butikker og andre tjeneste leverandører får et tilstrekkelig næringsgrunnlag og nabolaget nok arbeidsplasser.

I kommende rullering av kommuneplanen vil Høyre arbeide for tiltak som har dokumentert god måloppnåelse i forhold til miljømessig, sosial og økonomisk bærekraft. Et av Høyres viktigste mål er å få flere til å bo i sentrum. Og med sentrum mener vi SENTRUM, trianglet Jernbanen, Utenriksterminalen og Fiskepiren, sånn cirka. Der mangler det om lag 15.000 innbyggere for å generere tilstrekkelig lokal omsetning, lokale arbeidsplasser, og bidra til et levende sentrum 18 timer i døgnet, syv dager i uken – hele året slik at sentrum ikke er avhengig av innpendling, men har egen befolkning. Slik dagens planverk er rigget vil ikke den nødvendige befolkningsøkningen la seg gjennomføre, fordi det stilles krav om dedikert uteoppholdsareal per boenhet. 

Her bør vi se til Trondheim, hvor de har satt et mål om å øke befolkningen med 15.000 mennesker i Midtbyen via en pragmatisk tilnærming uten absolutte krav om lekeplasser eller uteoppholdsareal. Noen av grepene er at de regner uteoppholdsareal i prosent av bygningsmassen i stedet, og de tar med i regnestykket alt offentlig tilgjengelig areal av en viss kvalitet som befinner seg innen en radius av 200 meter fra boligen. Som for eksempel parker, allmenninger med videre, og akseptere at sentrumsboliger ikke nødvendigvis skal oppfylle tradisjonelle krav til barnefamilier, men oppfylle behovene til de som vil bo i et sentrum med tilhørende sentrumsfasiliteter. Skal vi utvikle en by, ikke et tettsted, så må vi bruke samme uteareal til flere formål.