Barna betaler prisen

DEBATT: Begrensninger for ansattes ytringsfrihet i skolen er ikke et isolert problem for enkelte kommuner eller skoler. Det er et samfunnsproblem. Det er våre ungers problem.

Av: Palma Kleppe. Utreder for skole- og barnehagepolitikk i Manifest tankesmie.

Evig eies kun et dårlig rykte, sies det. Sandefjord har satt i gang tiltak mot et dårlig rykte i snart et tiår, gjennom å legge bånd på og straffe ansatte som har ytret seg kritisk om kommunens innblanding i skolen. Hvordan kan vi som foreldre og samfunn ha tillit til at skolen er til det beste for barna våre når lærere og rektorer ikke har frihet og rom til å ytre seg?

Både riksavisene og lokalmediene har den siste tida skrevet om fryktkulturen i Sandefjord. Historien startet i 2011, da Sandefjord innførte ny styringsmodell og etter hvert et nytt system for nivå-vurdering av elevenes ferdigheter. Vurderingsskjemaene var svært detaljerte og skulle gjennomføres helt ned til seksåringene i første klasse.

Lærerne varslet om at det nye systemet kommunen innførte ikke kunne forsvares faglig, men at målstyringen og prestasjonsfokuset dette førte med seg tvert imot sto i veien for barnas læring. Kritikken ble møtt med trusler om oppsigelser, og skoleledelsen gjorde grove inngrep i lærernes ytringsrett for å forhindre at kritikken nådde offentligheten. En lærer ble tilbudt 400.000 for å si fra seg jobben – andre fikk valget mellom å være lojal mot byråkratiet eller finne seg en ny jobb. Ti år senere er prosessene fortsatt ikke avsluttet.

Den typen sensur som lærerne har opplevd i Sandefjord er eksempler på hvordan offentlige ansatte beveger seg på en knivsegg når de uttaler seg kritisk om arbeidsgiveren sin. Oslo-skolen var i medias søkelys i 2018, etter at en lærer ble anklaget for brudd på taushetsplikten etter å ha deltatt i en debatt som utfordret kommunens politiske linje.

Vi har alle grunn til å være takknemlige for at disse lærerne orker – for kritikken handler om hvordan uheldige skolepolitiske valg rammer barna våre.

Og selv om vi i det lengste kan håpe at dette kun er enkelttilfeller og anekdoter, viser tallene vi nå skal se at innskrenket rett til å ytre seg ikke er unikt verken for lærere i Sandefjord eller Oslo.

I Norge er graden av tillit til offentlige institusjoner høy. I 2019 kom vi på en tredjeplass i en måling OECD jevnlig gjør om innbyggernes tillit til myndighetene, et nivå som har vært stabilt siden målingene startet i 2007.

Paradoksalt nok viser en rekke undersøkelser gjennomført av blant andre Norsk Redaktørforening, Utdanningsforbundet, Arbeidsforskningsinstituttet, Opinion, De-Facto, Fafo og Fagbladet at ytringsfriheten til ansatte i offentlig sektor har dårlige kår.

Fafos omfattende rapport «Varsling og ytringsfrihet i norsk arbeidsliv» fra 2016, viste at ansatte i offentlig sektor opplever at mulighetene for ytring er begrenset. Bare 19 prosent opplevde at de kunne uttale seg fritt om arbeidsplassen sin. Funnene viser også at utviklingen går feil vei: Færre enn ved tidligere undersøkelser våger å ytre seg kritisk. Hele 25 prosent av dem som hadde gått til det skritt å varsle om kritiske forhold svarte at de ble møtt med represalier, slik som lærerne i Sandefjord og Oslo.

Man skulle kanskje tro at dette dreier seg om manglende rutiner eller systemer – men det er tvert imot. Det var klar sammenheng mellom de kommunene som hadde rutiner for informasjon og de som føler seg mest begrenset. Det er altså rutinene i seg selv som hindrer de ansatte i å ytre seg. Det er en ønsket utvikling, som gjør at vi kan kalle problemet systematisk; i en annen Fritt Ord- finansiert Fafo-rapport fra 2017 kommer det nemlig fram at 51 prosent av kommunale ledere ikke ønsker at ansatte skal kritisere kommunen i media, delta i markeringer mot kommunen de jobber i eller ytre seg om forhold på arbeidsplassen.

Har du en bestemor på eldrehjem, vært innlagt på sykehus eller barn i barnehage eller skole, må du altså regne med at de ansatte der aktivt blir hindret i å la deg få vite om forhold som kan være kritiske for bestemor, deg eller barna dine. I skolen er presset stort, og som vi nå skal se, kan mye tyde på at det som har kommet fram i kritikken mot Sandefjord- og Osloskolen bare er toppen av isfjellet i Skole-Norge. For det er veldig mange lærere og rektorer som ikke våger å ytre seg om kritiske forhold på skolen der de jobber.

Der Fafos undersøkelser dreier seg om offentlig sektor i sin helhet, viser Utdanningsforbundets undersøkelse fra 2015 at begrensningen på både rektorer og læreres ytringsfrihet er et utbredt fenomen i skolesektoren. En tredjedel av rektorer og skoleledere i grunnskolen og videregående mente at det i mindre, liten eller ingen grad var aksept for at de kunne gå ut offentlig og uttrykke seg kritisk til skoleeiers utdanningspolitikk og prioriteringer. Skarve tre prosent mente at det ville være uproblematisk. Også lektorlagets undersøkelse fra 2011 understøtter dette. Der oppga 30 prosent av lærerne at de var helt eller delvis enige i at de var redde for å kritisere forhold ved skolen.

Lærere og skolelederes lojalitet skal først og fremst være rettet mot elevene. Hvis lærerne og rektorenes faglige vurderinger om innholdet i skolen systematisk knebles av frykt for at det kan gi skolen et dårlig rykte, er det grunn til å spørre hva som ligger til grunn for vurderingene i skolen vi sender barna våre tilbake til i august.

Begrensninger for ansattes ytringsfrihet i skolen er ikke et isolert problem for enkelte kommuner eller skoler. Det er et samfunnsproblem. Det er våre ungers problem.