Debatt

Barn uten betydning?

DEBATT: Barna er vår kanarifugl i gruven.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Av Tone R. Gjøvik Todalshaug, sosiolog og skribent

Barnets beste er et rettslig prinsipp som skal sikre at barns interesser vektlegges i spørsmål som har betydning for barn. Prinsippet skal sikre at barns interesser ikke blir oversett i møte med andres hensyn og interesser, som foreldre eller myndigheter.

Det siste halve året har grensen mellom politikk, medisin og rettsvitenskap blitt visket ut, mens folkehelseperspektivet har blitt stadig smalere.

Myndighetenes koronahåndtering er en tilsidesettelse av Barnekonven­sjonen og prinsippet om barnets beste. Når barn vurderes som ubetydelige borgere, muliggjøres nedstengninger av barnehager og skoler. Fortsatt i dag er skolen sterkt preget av restriksjoner og karantener.

DEBATT: En helt absurd risiko å ta

Gjentatte karantener i skolen, i kombinasjon med ustabilt voksennærvær, frarøver barna stabilitet, som vi før covid-19 anså som en avgjørende faktor for et godt læringsmiljø. Den samme antakelsen om viktighet rådet også om fravær, som ble ansett som roten til alt ondt samt økt frafall. Også utenfor skolen ser vi uheldig frafall. Barn og unge trenger positive fellesskap mer enn andre, og frafallet i breddeidretten åpner ikke bare for utenforskap, men gjør også veien til negative fellesskap kortere.

Barn skal være fullverdige borgere, men like fullt fratas tusenvis av skolebarn grunnleggende rettigheter, med konsekvenser som er ødeleggende, langvarige og i verste fall, irreversible.

Vi har ikke data på at skolenedstengninger bidrar til å hindre smitte. Vi har heller ikke data på at skolegjenåpninger øker smitte. Voksne uten empiri og evidens, har dermed brukt barn som viljeløse brikker i en ny og eksperimentell smittehåndtering.

Norge er ikke alene om å ha tilsidesatt prinsippet om barnets beste. Verdens voksne, med makt og mandat over barns liv og framtid, har fratatt en milliard elever verden rundt deres akademiske progresjon, sosiale nettverk, fysisk aktivitet og subsidierte måltider. I land som Malawi, med liten smitte, ser man etter tiltakene sterkt økende tall for tenåringsgraviditeter. Det var på skolen barna var trygge.

Voksne og eldre som ber barn og unge om å «ta en for laget» og å stille opp på «dugnad», utviser frekkhetens nådegave. Hvilket lag? Hvilken dugnad? Og for hvem? Dugnad er per definisjon frivillig, mens myndighetene i stadig større grad har framvist en urovekkende vilje til tvang.

DEBATT: Valgets kvaler

Framveksten av det rettssosiolog Kristin Bergtora Sandvik kaller «moralsk indignasjon» overfor barn og unge, er nok et urovekkende signal. Når voksne påberoper seg retten til å både angi og skule stygt på de yngre i det offentlige rom, ser vi prinsippet om barnets beste komme i skyggen av barns nye status, som smittekilder og ufrivillige voktere av besteforeldres liv og helse. Til «ufrivillige» kan det gjerne tilføyes «unaturlig», all den tid det ligger i de unges natur å være fandenivoldske og uredde, ikke de eldres servile fotsoldater.

Den nasjonale Koordi-nerings­gruppen for tjenester til sårbare barn og unge har fastslått at «Smittevern­tiltakene har hatt store negative ringvirkninger på tjenestetilbudet til barn og unge i Norge». Barneombudet har kritisert koronatiltakene og påpekt at Barnekonven­sjonen skal være bindende for norsk lov. På tross av dette har akademikere, menneskerettighetsaktører og befolkningen for øvrig, vært overraskende tause på barns vegne.
Pressen har også sviktet barna. Den 31. august i år ble norsk presse tildelt «Rettssikkerhets­prisen». Ikke for å tale barn, unge og sårbare borgeres sak, men for sin uforbeholdne støtte til staten under koronapandemien.
Den internasjonale juristkommisjon, avdeling Norge, har som målsetting å fremme og beskytte menneskerettigheter. Kommisjonen har i et brev til Justisdepartementet, påpekt at også om et tiltak har hjemmel i smittevernloven, skal det like fullt ikke bryte med menneskerettighetene.

Kommisjonen påpeker også at det i liten grad har blitt vurdert om tiltakene bryter menneskerettighetene. Et konkret eksempel er karantenereglene og avstandsregler som er pålagt barn i barnehage- og skolealder.

Politisk sett har man det siste halve året gjort det legitimt å sette sikkerhet, helse og velvære for voksne, foran barn. Ut ifra et historisk smalt folkehelseperspektiv, har vi i vår håndtering av covid-19, ofret barn og unges mentale helse, trivsel, læring, sosiale tilhørighet og grunnlovsfestede rett til utdanning, bevegelse og forsamling, på smittevernets høye alter.

DEBATT: Pandemien skaper fattigdom

Barn og unge tvinges til å ofre store deler av sitt sosiale og faglige liv, for å bekjempe en sykdom som rammer dem langt sjeldnere og mildere enn det influensa gjør.

Like fullt har vi aldri bedt den norske befolkning om å ta en for laget og stenge ned kulturliv, arbeidsliv, breddeidrett, skoler og barnehager, for å ivareta barnas liv og helse i en influensasesong.

Barna er vår kanarifugl i gruven. De faller først skulle rettsvern og rettsstat svekkes, og når de gjør det, forteller det alt om et samfunns reelle verdivekting av barn.

Mer fra: Debatt