Av Engwall Pahr-Iversen
Det ble noen døgn som en generasjon godtfolk straks noterte i minneboken med virile versaler – sterkt inspirert av ordene som en gang gjerne ble brukt om 17. mai-festlighetene i det stavangerske Brooklyn – «det va ei rektigge hyggastonn, adle grein ...»
Om det ikke var «tenners gnissel», var det i hvert fall en slags tåreflom som tydeligvis slo inn over byen. Aldri har nok så mange grått så lenge i Stavangers historie. Som det het i avisene: «Gledestårene rant nedover kinnene til de hjemvendte fangene så vel som på de pårørende. Mor gråt, far gråt, barna gråt og staute, kjekke gutter gråt av glede, fryd og takknemlighet. Det gjorde godt for en gangs skyld å la tårene renne fritt uten hemninger».
Vurdert med dagens øyne er avisenes stemningsrapporter fra de første fredsdagene gjennomgående preget av begeistring. Ikke minst var folk flest stolte over at Stavanger hadde spilt en så sentral rolle under krigen. Da ett av de første fangetogene kom til jernbanestasjonen, slo for eksempel advokat Gerhard Våland an den tonen som skulle klinge gjennom det meste av våren. Den virket som en ren massasje av den lokale folkesjel.
Våland sa blant atskillig annet at «ingen by ble så ofte omtalt på Grini som Stavanger, og Stavanger var også særs godt representert. Det var heller ingen som gjorde så mye for sine fanger som stavangerne. Fangene mottok atskillig pakker og de fant seg mangen en god røyk i tannkremesker, i sko og lignende. Stavangerne var i det hele tatt svært populære. Å si på Grini: Jeg er fra Stavanger, var nesten like stort som å si: Jeg er fetter til Churchill» understreket advokat Våland til forsamlingens store begeistring som ble avsluttet med en spontan og folkelig fellesframføring av «Rygjafylkets fjell og dype fjord» – og hvor gledestårene på jernbanestasjonen lett kunne ha oversvømt Breiavatnet. Det var som en tidenes tåre-tsunami slo inn over byen.
Onsdag 18. mai 1945 var det ifølge 1.ste Mai «et rekordframmøte på jernbanestasjonen og stor begeistring da toget endelig kom. Det var salutter, fyrverkeri, høyttaler – og ikke minst taler. Og naturligvis musikk og sang», het det i bladets reportasje som selvsagt slo fast allerede i hovedtittelen at det dreiet seg om en «Strålende mottakelse av fangene».
Også den gang var det tydeligvis slik at selv om alle fangene var like, var noen likere. Derfor framhevet avisen at de mest prominente fangene som kom var pastor Kornelius, generalsekretær Amdal og journalist Vegard Sletten. Det var også den senere domprost Kornelius som takket på fangenes vegne for mottakelsen og gledet formodentlig alt Stavangerfolket med å understreke med atskillig salvelse i stemmebåndene «at det hadde vært et triumftog hele veien, men ingen steder hadde mottakelsen vært like strålende som i Stavanger».
Det Kornelius selvsagt ikke kunne vite før han satte seg i en tildelt bil for å bli kjørt hjem, var at jernbanefesten skulle bli enda større dagen derpå. Det het nemlig i nok en omfattende reportasje i 1. ste Mai – som delvis var skrevet av en reportersjel smekkfull av glede – at «også torsdag var det stort oppmøte på stasjonen da de frigitte fangene kom. Været var bedre enn onsdag og toget mer presist, slik at det var langt lettere å holde stemningen oppe. Foruten medlemmene i Sangerforbundet, var ikke mindre enn tre musikkorps møtt fram.
Arrangementet var atskillig bedre enn dagen før. Bernhard Lund var hallomann. Han opplyste at det i alt var 80 frigitte fanger med toget, men til stor skuffelse fikk en ikke opplest navnene. Da toget seg inn på stasjonen var det neppe en lyd å høre. Alle var tause og lot rørslene få fritt spillerom. Men så ble stillheten avløyst av jubel …»
Det skulle imidlertid bli enda mer jernbanestasjon-jubel et par døgn senere. Da det som ble beskrevet som «resten av Grinifangene» kom på lørdagskvelden – for øvrig med et tog som ble ført av en Grini-fange, overkonduktør Arnøy – var ifølge avisene «hele byen på bena for å ønske dem velkommen hjem». Jernbaneturen langs Sørlandet hadde for øvrig tatt lang tid. Togreisen hadde tydeligvis vært det som forfattere Ernst S. Hemingway i en helt annen forbindelse hadde karakterisert som en «moveable feast». På hver eneste stasjon hadde det vært «taler, sang, musikk og bespisning». Det måtte følgelig være en nokså mett og trett forsamling som ankom Stavanger.
Tydeligvis var ikke de utsendte reporterne blitt matleie av å skildre våte velkomstscener. 1. ste Mais medarbeider dyppet i hvert fall sin penn helt til bunns i begeistringens blekkhus. Han hevdet eksempelvis i en av sine mange tittelinjer at det var «en gripende stund da øyet ble stort og vått». Da reporteren omsider hadde fått øyet tilbake i normal størrelse og omhyggelig hadde tørket begge øynene, formulerte han seg i sin fortsettelse slik i sin temmelig ha-stemte rapport: «Vi kommer Jadarlandets og Rygjafylkets sønner og døtre», var det skrevet med store bokstaver på ekstratoget som kom med de frigitte politiske fangene lørdag kveld. Det kom i alt omkring 400.
Lenge før toget kom var det samlet mange tusen begeistrede mennesker utenfor jernbanestasjonen. Musikkorpsene Samvirkende og Ynglingen 1882 spilte og Stavanger Sangerforbund sang «Når fjordene blåner». Da klokken var vel halv ni, seg toget inn på stasjonen og de frigitte fangene samlet seg omkring talerstolen, – en lastebil smykket med grønt bjørkeløv og norske flagg».
Den evigvarende borgermester Bertram C. Middelthon, var ikke bare en gjenganger og frontfigur i maktens korridorer, men, han gikk også igjen på talerstolen for å ønske fangene velkommen tilbake til byen. Og borgermesteren – som han ble kalt selv om han hadde blitt utsatt for et kommunalt tittelbytte til rådmann – unnlot aldri å poengtere at «det er ofte sagt vi har tapt fem år av vår tid, men vi har også vunnet noe: Vi står samlet». Den taleren som imidlertid høstet den største applausen, var doktor Henrik Giertsen. Han kom tilbake etter 30 måneders fengselsopphold. Ifølge referatene holdt han «en gripende tale som gjorde et stort inntrykk på alle som var samlet». Sett med dagens øyne, holdt han en tale som åpenbart skilte seg ut fra samtidens snakk. Det var ikke hevnens budskap han bar fram, men tilgivelsens behov.
Giertsen understreket for eksempel – ifølge avisene – at «det høyeste ønske til alle fanger var at den ånd og samkjensle som det norske folk har vist i disse krigsårene, må vare evig. Han ba oss om å motta kjærlighetens ånd og tilgivelsens ånd og hentydet til de 11 kjekke Stavangerguttene som ble skutt julen 1941. De tilgave enda sine angripere. La oss få denne ånd i oss, så at Norge – om det ikke blir rikt – blir lykkelig», konkluderte medisineren. Det var kanskje ikke så rart at denne appellen rørte ved folks hjerter. Det het da også i avisen at «til slutt sang hele forsamlingen i kamp med gråten som ville ta overhånd, vår vakre nasjonalsalme Gud signe vårt dyre fedreland».
Bring med damer til dansen
Også de engelske soldatenes komme til byen ble mottatt med begeistring av avisene. Det het i en tidstypisk reportasje i 1.ste Mai på en av de aller første dagene hvor avisene var uten sensur av noe slag. Reportasjen framstår også som et slags menneskelig eksempel på eksteriørbestemmelse av storfe:
«For en forskjell på situasjonen i vestibylen på Victoria torsdag etter at de allierte hadde rykket inn, mot stemningen som hersket den 9. april 1940. Nå myldret det inn og ut med smilende tommier, slanke, senete solbrente karer, englenderne lett gjenkjennelige med sine lange ben og sin Edenbart. En major syntes å være den rene tvillingbror av imperiets utenriksminister. En norsk major Gundersen går dem bokstavelig talt en høg gang, men han er herdebrei og norsk så det lyser med nasjonale kjennetegn på lang lei.
Men før vi går videre må vi ha håndhilset på disponent H.C. Nielsen fra Ålgård som med sin høge, spenstige skikkelse synes så engelsk som noen av de innfødte. Ja for en forskjell fra den 9. april da vi måtte gå den bitre vandring til nazi Gøbel og motta diktatet om den norske presse var kneblet …»
At de engelske soldatene sto høyt i kurs, framgikk også av en annonse hvor det både på engelsk og norsk ble fortalt at «Underholdningskomiteen innbyr medlemmer av Hjemmevernet og løslatte politiske fanger med damer til en aftenunderholdning med dans i Folkets Hus sammen med offiserer og soldater av våre allierte styrker i Stavanger».
I annonsen blir det understreket det – i tillegg til brageløfter om utmerket musikk og god amatørunderholdning – at «de norske deltagere anmodes om å sørge for damer også til våre utenlandske gjester». Inngangsbilletten kostet kr. 1,50 enten du hadde medbrakt dame eller ei.
Vertskapsrollen forpliktet tydeligvis på mange plan. Det handlet også om å være tidlig ute. Annonsen gjorde det også helt klart at dørene ble stengt klokken kvart over ti på kvelden. Den slags tidsbegrensning hadde ikke imidlertid 1st Air Landing Light på sine dansemoroer – som i tillegg også var helt gratis …
LES OGSÅ: Dette sier Viking-talentet om framtiden