50 år med politikk

DEBATT: Du må innretta deg itte at någe kan du vinna, hvis du klare å henretta deg itte at møje vil du taba og ofra.

Av: Per Inge Torkelsen

Nå e det 50 år siden eg blei interesserte i, og begynte å engasjera meg i politikk. Så nå e det gjerna nok. Har aldrig hatt det som yrke, men har brukt 10-20 timar i ugå på det. Det har, stort sett, vært veldigt kjekt og givande, og i rykk og napp syns eg at eg har vært med på å få te någe positivt.   

Gjekk på vidergåande på Kongsgård, på slutten av 1960-talet. Halve skolen va Unge Høyre-folk, og eg blei inviterte på møde i Høyres Hus på Lykkeveien. Gratis cola, gratis medlemsskab og grammafonpladeauksjon. Så eg gjekk. Det va litt for fisefint og porselensaktigt, så det blei med dette eina mødet.

Eg snuste videre. Blei med i demonstrasjonstog; mod amerikanerane i Vietnam, og mod russerane i Tsjekkoslovakia. Udforbi Den Norske Creditbank i Romsøegården stod der någen middelaldrande mannfolk i hatt og frakk, og tog bilder, som de leverte videre te POT, av de som gjekk i toget. Så i 1972 fekk eg ikkje visum te Amerika (eg va «potensiell kommunist») og i 1973 fekk eg ikkje visum te Albania, «kommunismens fyrtårn og paradis» (eg hadde «for langt hår, men De må gjerne søke igjen når De har klippet Dem»). 

I 1970 blei eg, samen med 46 andre, arresterte då me demonstrerte, i kinosalen, mod den amerikanske propagandafilmen «The Green Berets», og fekk någen timar i fydlearresten. I 1971 blei eg valgt inn i stavangerstyret i Folkebevegelsen mot EEC, og i 1972 va eg aktive i AHA-aksjonen (Aktivitetshusaksjonen/Posthusaksjonen), som ville bevara det gamla postkontoret (Bananå) og bygga det om te aktivitetshus/ungdomshus/kulturhus.

Gjekk på møder i Senterungdommen, i AUF/AP (som eg sterkt vurderte å melda meg inn i), og i SUF (ml), kor eg deltog i uforståelige studiesirklar om Lenin, Stalin, Marx og Mao. Venstre klarte eg ikkje heilt å plassera i det politiske landsskabet, før itte landsmødet i 1972, kor de blei splitta, og me fekk et Venstre som va tydelige modstandar av EEC (EU/EF) og et tydeligt miljøparti. Siden har eg vært med i Venstre.

I 1979 havna eg inn i bystyret. Venstre fekk inn tri, Thurid Wishman, Kari Nord og meg. Det blei ein nye og anderledes kverdag. Politiske møder 2-3-4 kveldar i ugå, pluss forberedande møder, og hundrevis av sider med sakspapirer. Mesten ein heiltidsjobb, i tillegg te at eg va skrabhandlar, hadde 3-4 underholdningsjobbar i ugå (tryllekunstnar), og Løgnaslaget hadde begynt å røra på seg. Forstår ikkje kordan eg klarte alt, og hang samen.

Politikare får ofta kjeft for at de tjene så møje pengar på det politiska arbeidet. Kver gang eg hørre sånt snakk bler eg veldigt leie meg. Der e veldigt få politikare så tjene møje pengar, de aller fleste jobbe for knappar og glansbilder. Eg har de siste årå fått ca. 10.000 kroner i året for å sidda i bystyret, og, med lesing, befaringar, forarbeid, formøder og mødet så bler timalønnå langt onna 100 kroner. Den perioden eg satt i Skolestyret va mødehonoraret to gratis kinobillettar. I åtta år har eg vært kommunen sin representant i styret i Frida Hansens Hus, vært på ca. 40 møder/dugnadar, og ikkje fått fem flade øre for dette. Nei, me gjør det ikkje for pengane.

Venstre e et sentrumsparti, og då ska de kunne samarbeida både te venstre og te høyre. Eg har alltid hatt mest lyst te å samarbeida te venstre. Føle meg møje nærmare AP, enn Høyre og FrP.

Derfor va eg jysla fornødde med Odd Einar Dørum, før valget i 1985. Han gjekk klart inn for et samarbeid med AP, og me hadde valgplakatar som viste Gro Harlem Brundtland og Odd Einar Dørum som et brudepar, arm i arm. Det blei et katastrofevalg for Venstre, og for fysste gang i historien fekk me null representantar på tinget...

Me e nødt te å samarbeida, for å få te någe. Høyre har vært rause med oss, men eg sleid hardt då FrP havna på sama laget. Sko me nå samarbeida med de som står lengst fra oss, reint politisk?

Du må innretta deg itte at någe kan du vinna, hvis du klare å henretta deg itte at møje vil du taba og ofra. Så får du prøva å gleda deg øve de seierane du føle at du har bidradd te. At me nå har bra med legeplassar og barnehagar, 30 km/t i boligstrøg, fartsdumpar, at de fleste skolane e i bra stand, at det e bedre for syklistane, at me har fine grønt- og turområder, at me har et sprettent og yrande kulturliv, at de fleste av oss har jobb, at me tar vare på trehusbyen og at Stavanger e ein bra plass å leva.

Eg e nok mest stolte av at eg fekk te Norsk Barnemuseum, som i disse dagar e blitt voksent, og fylle 18 år. Det va ein lange kamp, men eg fekk med meg ein deilige gjeng med positive entusiastar. Me søkte pengar i hytt og pinevér, og reiste rundt og tigde. Fekk inn 4-5 millionar, og jobde dugnad. Og jysses så krye me va 4/11 2001, då Anne Cath Vestly åbna museet.

Der har vært møje kjekt. Og eg har fått oppleva det formidabla arbeidet Helge Solum Larsen og Per A. Thorbjørnsen har lagt ner for byen vår. Møje hadde vært anderledes og gråare uden disse to. Nå vil eg trappa ner litt, og heldigvis ser eg at der e mange yngre, og sultnare folk som kan øveta. Eg vil ønska de lykke te, og eg komme nok te å fylga med på at de gjør ein skikkelige jobb...