Skillet mellom offer og helt er ikke så tydelig som i julefilmene fra Hollywood, og slutten er som oftest ikke forutsigbar. I Kirkens SOS handler det ofte om å holde ut det skjøre, brutale og uforsonende livet.– Og gang på gang er vi vitne til at det å sette ord på tanker, følelser og hendelser, som kjennes umulige å formidle, er starten på resten av livet.
– Jeg hadde ikke klart å si det til noen jeg, dersom jeg måtte bruke stemmen min. Men når jeg kan skrive, og du kan spørre – da går det litt etter litt.Tilbakemelding fra en innskriver.
Det er mange grunner til at det er vanskelig å fortelle, å sette ord på det vonde og vanskelige. Kanskje finner vi ikke ordene vi trenger, eller kanskje er vi redd for at ingen vil tro på det vi sier? Og hva er vitsen med å fortelle hvis ingen uansett kan forstå min smerte?
Utfordringen til tross. Både forskningsmiljøer innen selvmordsforebygging og erfaringene Kirkens SOS har gjort gjennom nesten 50 år i samtaler med mennesker i krise, viser at det er forebyggende å sette ord på tunge tanker. Det er derfor vi er her 24 timer i døgnet. Alltid. Men, hva kan man gjøre for å få en god samtale med en som bærer på noe som er så vanskelig å formidle?
Vi i Kirkens SOS erfarer at det å late som at vi forstår enhver som tar kontakt med oss er lite troverdig. Det kan rett og slett oppleves provoserende. Det blir som å late som at alle foreldre forstår sine tenåringsbarn, og det gjør ikke foreldre alltid. De voksne er langt på vei vokst opp med andre referanser enn sine barn og forholder seg ofte til verden på en annen måte. Noen ganger er det aller best å være ærlig og si det som det er: Jeg kan ikke vite hvordan det er å være deg, men jeg ser at du har det vanskelig.
Det er frivillige ildsjeler som tar imot alle som ringer eller skriver til Kirkens SOS. Samtalene er anonyme møter med mange forskjellige mennesker: Ei ung jente som går på videregående og sliter med spisevegring, en eldre mann som nylig ble enkemann, en ung mann som sliter med rus og har mistet jobben, en eldre kvinne som bor alene og strever med sosial angst. Utfordringene de forteller om er veldig ulike, men likevel ser vi ofte et mønster som går igjen: Et dypt ønske om å bli sett og anerkjent som menneske.
Kanskje er det nettopp her vi kan finne nøkkelen til en god samtale? Ved å ta seg tid til og lytte til den andre, og vise at vi ser gjennom psykisk eller fysisk sykdom, arbeidsledighet, skilsmisse og andre utfordringer som livet byr på. Vi har alle en verdi som strekker seg ut over den sykdommen eller de livsutfordringene vi står midt oppi. Å føle at noen anerkjenner nettopp det kan gi noen minutters pusterom fra en krevende hverdag. Det kan være den lille gnisten som tenner et skjørt håp og gir mot til å fortsette kampen her og nå.
Å være pårørende, venn, kollega til en person som er syk eller har det vanskelig på andre måter er som oftest utfordrende. Mange av oss kan være usikre på hvordan vi skal møte den andre i en slik situasjon. Skal jeg spørre om det er noe jeg kan gjøre? Skal jeg invitere han på julebordet? Hva skal vi prate om under julemiddagen?
Da er det viktig å minne oss selv på at vi ikke trenger å forstå alt, men at det viktigste er å være til stede for den andre som medmenneske. – At å bli lyttet til og anerkjent som et likeverdig menneske, kan være starten på et bedre liv.
Med ønske om en fredelig høytid.