Vi leser ukentlig om barn som truer og utøver vold mot lærere og medelever. Jeg er utdannet spesialpedagog og lærer, men skriver innlegget i rollen som forelder. Når jeg leser innlegg på internett og i avisen virker det som om dagens foreldre er mest opptatt av om de er kjærlige nok og viser nok forståelse ovenfor barna sine. Det virker som et fåtall av foreldrene er opptatt av om de er flinke nok til å sette grenser og stå i avgjørelser de tar. Jeg tenker at det er på tide vi foreldre våkner og tar tak i det ansvaret vi har tatt på oss ved å bli foreldre.
Jeg kjenner mange lærere fra ulike skoler og her noen generelle utsagn mange i skolen hører fra foreldre:
«Det er helt vanlig at seksåringer slår når de blir sinte».
For det første er det ikke normalt, og for det andre er vi inne i en veldig skummel trend om man begynner å tenke på det som vanlig. Det er heller ikke vanlig at en treåring slår, men om vi foreldre fortsetter å omtale det som normalt vil det om noen år bli normalt. Alle lærere jeg har snakket med i skolen sier at det nå er en trend at foreldre aksepterer i større grad at sitt barn slår. Jeg tenker at vi foreldrene tydelig må sette grenser og vise at det ikke er greit å slå andre allerede fra barnet er et år.
«Jeg aner ikke når min tolvåring legger seg.»
Alle barn og ungdom trenger mer søvn enn voksne, siden hjernen utvikler seg. Det er vårt ansvar som forelder å sørge for barnet for nok søvn. Å gi barnet ditt nok søvn handler også om å passe på at ikke barnet ligger på mobilen om natten, men faktisk sover. Et trøtt og uopplagt barn har mindre å gå på, blir lettere sint og irritert.
«Helgen går jo stort sett med til at ungen er inne på rommet sitt og spiller.»
Mye stimuli ved skjerm kan bidra til å svekke evnen til å konsentrere seg over tid, som er avgjørende for at barnet skal mestre skolen. Barn som ikke mestrer skolen utagerer mer. En forelder som setter grenser for barnet i helgen og skaper ulike aktiviteter, vil hjelpe barnet med å bedre mestre å ha grenser og ulike aktiviteter i ukedagene.
«Vi har ikke tid eller ork til å ha besøk av klassekamerater hjemme hos oss.»
Dette kan føre til at barnet også blir mer ensomt på skolen. Barn som har det dårlig utagerer mer, enn barn som har det bra. Vi foreldre kan gjøre mange tiltak mot ensomhet hos eget barn ved å gjøre hjemmet attraktivt for besøk og invitere hjem.
«Barnet rakk ikke skolen i dag for han spilte.»
Spiller barnet før skolen har barnet alt brukt opp av sin mentale kapasitet og er mindre mottakelig for læring. En litt kjedelig morgen uten for mye inntrykk er gull vært senere på dagen når mange inntrykk skal bearbeides. Det er også foreldres ansvar at barnet kommer tidsnok til skolen.
«Det er så vanskelig å få barnet tilbake på skolen etter en lengre runde med sykdom.»
En årsak til dette kan være at det har vært for gøy å være hjemme. Med egne barn prøver jeg på at siste dagen av en lengre sykdomsrunde skal være skjermfri. Barnet skal få lov til å kjede seg og savne være med jevnaldrende. Det er mange årsaker til at så mange barn i disse dager utvikler alvorlig skolefravær, men vi foreldre bør være oppmerksomme på at en lengre sykeperiode i verste fall kan utvikle seg til alvorlig skolefravær.
«I dag skal vi ha laks til middag. Å nei, du vil ikke ha laks, kanskje vi skal ha pannekaker istedenfor?»
Det er helt avgjørende for at lærere skal lykkes i klasserommet at vi foreldre klarer å stå i egne avgjørelser. En lærer med 25 barn kan ikke bare omgjøre på opplegget, fordi et barn ikke ønsker det. Er barnet alltid vant med å få viljen sin, bidrar dette til å gjøre jobben til læreren helt umulig. Noe av det viktigste vi gjør som forelder er å stå i egne avgjørelser. Har du sagt det blir laks, så bør du lage laks.
«Jeg sier ofte nei, men barnet hører ikke etter.»
Dette tror jeg er noe veldig mange foreldre kjenner seg igjen i. Mitt beste tips her er å bestemme seg for at man kun skal si nei maksimalt tre ganger dagen. Før man sier nei bør man ta en liten pustepause og tenke over om man kan stå i det. Jeg tror mange av oss foreldre sier nei for ofte uten å tenke over hva ordet betyr for barnet. Da vet heller ikke barnet hva ordet nei betyr for dem, som igjen gjør jobben til lære vanskelig.
«Barnet mitt klarer ikke å begrense godteriinntaket.»
Det er ikke barnet ditt, men vi som forelder som skal bestemme hvor mye godteri barnet skal spise. Forelder som setter grenser for barna sine er helt avgjørende for å få slutt på vold og trusler i skolen tenker jeg.
Selvfølgelig er det en del barn som har det virkelig vanskelig der vold og trusler er et uttrykk om hjelp fra barnet og en ventil for alle de vanskelige følelsene det har inni seg. Det er også en del barn som utagerer på grunn av ulike medisinske årsaker. Barn som har utagerende foreldre, utagerer også mer, og da er det ikke grenser som er løsningen. Poenget mitt er at vi som forelder kan gjør mye for å hjelpe læreren ved å sette tydelige grenser. Jeg tror at det er mange barn som utagerer på skolen i dag som ikke hadde trengt å gjøre det om de hadde fått nok søvn, lært å kjede seg uten skjerm og vet at nei betyr nei.
Jeg er ingen perfekt forelder, men stiller ofte følgende spørsmål til meg selv: Er jeg er tydelig nok forelder? Klarer jeg å gjennomføre når jeg har sagt nei? Bidrar min barneoppdragelse til at barnet mitt kommer til å klare seg på skolen og i samfunnet ellers?
Ingen i samfunnet er tjent med at lærere og elever opplever vold og trusler på skolen, og det er vårt ansvar som forelder å bidra så best vi kan. Verken lærere eller foreldre klarer å løse det aleine og vi må hjelpe hverandre.
Fikk du med deg denne?: «Dagens unge er intelligente, men de tåler ingenting»