Et samfunn med plass til alle

Et spørsmål jeg iblant stiller meg. Har vi et samfunn der alle får lov til å delta, et samfunn der alle kan kjenne seg sett og velkommen i. Noen blir født med ulike begrensninger, sykdom eller andre utfordringer. Da må de som møter slike utfordringer, få tidlig hjelp til å finne ut av de ulike tiltakene som finnes.

Dessverre tror jeg at mange kjenner på utenforskap. Det kan det være ulike årsaker til dette. Alle kravene som stilles, om å være vellykket, kunne mestre mange ting, tåle et samfunn som krever mye av den enkelte. Det kan også skyldes nedsatt funksjonsnedsettelse eller kronisk sykdom, som gjør at en ikke klarer å delta fullt ut i skole eller arbeidsliv. Derfor er det så viktig at vi legger til rette for deltakelse på ulike arena. Forskning viser at det er mange som ønsker å komme i arbeid, men arbeidslivet er ikke tilrettelagt for alle.

Det kan være fysiske hindringer som ikke tilrettelagte adganger, selv om det i dag er krav om at alle offentlige bygg skal ha universell utforming er dette dessverre ikke tilfelle enda. Her har vi som by og samfunn en jobb å gjøre fremdeles.

Det er altfor mange i denne gruppen som står utenfor arbeidslivet. Så mange som over 100.000 ønsker å arbeide. Vi vet at vi trenger flere i jobb i framtiden, med en aldrende befolkning trenger vi at flere kan delta i arbeidsliv og frivillig organisasjonsliv. Ikke minst handler det om holdninger, mine og andres holdninger til de som har en funksjonshemning, eller andre utfordringer.

Jeg har en venninne, hun hadde vært ufør i flere år, men ønsket å komme tilbake til jobb. Da hun kom til NAV og sa hva hun ønsket fikk hun dette svaret, «Du er oppgitt», tenk å få høre noe så nedverdigende, ingen er uten håp. Hun motbeviste det, i dag jobber hun 40 %, gjør en kjempeinnsats der hun er.

Jeg var med og startet opp et prosjekt med arbeidstrening for de som slet med psykisk sykdom på 90-tallet. Det var den gang noe nytt å tenke at en kunne å få prøve seg med noen timer i uken i arbeid. For flere ble dette en start på noe nytt, og flere kom seg ut i ordinært arbeid. Det at noen hadde troen på den enkelte, gjorde at de løftet seg opp og fikk troen igjen på, at jeg kan noe.

Heldigvis er der mange gode eksempler til å lære av.

Heldigvis er der mange gode eksempler til å lære av. En av de jeg samarbeidet med den tiden jeg jobbet på Fontenehuset, var Jan på Rema 1000. Han drev Rema 1000 Tasta. Han var også med og snakket til andre bedriftsledere om det å ha noen i sin arbeidsstokk med litt utfordringer. Hans erfaring var at det gjorde arbeidsmiljøet bedre, kundene satte pris på det, i det hele en vinn, vinn-situasjon. Dessverre døde Jan så altfor tidlig, brått. Jeg skal aldri glemme blomsterhavet utenfor butikken av takknemlige kunder som nettopp hadde satt pris på hans raushet og storsinn. Etterpå sto det en nekrolog i Aftenbladet som sa det meste. En far fortalte om sin datter som hadde fått jobbe hos Jan. Hun trengte å trekke seg tilbake iblant, når det ble for mye. I plassen for å tenke at du kan ikke være her lenger, ryddet Jan sitt kontor så hun kunne trekke seg tilbake der, sånn at hun kunne fortsette i jobben.

Samfunnet trenger flere som Jan, som har raushet og ser at alle kan noe, arbeide for at så mange som mulig skal kunne bidra. Like viktig er det å gi de som ikke lenger kan fungere i arbeidslivet eller skole en stemme som sier du er viktig som du er i kraft av det mennesket du er. Jeg treffer mange som på grunn av sykdom eller ulike utfordringer ikke kan delta i samfunnet like mye.

Men så mye visdom og erfaring jeg har lært, og lærer av dere. Måten dere på ulike måter mestrer livet og hverdagen på, står i det som er krevende, enten det gjelder en selv eller noen en er pårørende til.

Erfaringskompetansen er viktig og kan hjelpe andre til å få et bedre liv, ved å vise til sine egne erfaringer. Likepersoner som også viser hvordan en best kan leve med en utfordring er viktig, dele kunnskap med andre viser seg er til stor nytte enten det gjelder fysisk eller psykisk sykdom. Vi henger i hop, sjel og legeme.

Jeg var og så filmen om «Ola, en helt vanlig, uvanlig gutt», kan anbefales. En varm og klok film om en gutt som levde med noen begrensninger, men ga så mye av seg selv. Et ord som Ola sa og som tydelig var noe han synes var vondt å tenke på var, han hadde blitt fortalt at han var en BYRDE.

Vi må bygge et samfunn med verdier som sier at hvert enkelt menneske har en unik verdi. Ingen må få høre at de er en byrde. Vi er ulike, men har samme Menneskeverd uansett. I min første jobb innen helse, jobbet jeg med mennesker med sterke funksjonsnedsettelser. De lærte meg så mye om gleden i livet. Takke for de gode dagene.

Hvordan kan vi jobbe for at samfunnet legges bedre til rette. Fokuset må være at samfunnet består av et mangfold, som vi best mulig må legge til rette for skal være godt og bo i uansett utgangspunktet vi har.

Noe av de tiltakene som KrF vil jobbe med i tiden framover:

Sikre at BPA, brukerstyrt personlig assistanse blir et reelt likestillingsverktøy, også for barn og unge med funksjonsnedsettelser, som sammen med andre assistentordninger skal sikre selvbestemmelse, aktivitet og deltakelse i dagliglivet, utdannelse, arbeid og fritid.

Inkorporere FN sin konvensjon om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRDP) i norsk lov.

Jobbe for at kommunale og statlige arbeidsplasser blir flinkere til å ha et inkluderende arbeidsliv. Sikre flere varig tilrettelagte arbeidsplasser.