Prokrastinering er et begrep som veldig mange har et forhold til. Jeg gjør det ofte selv. Ikke rent få ganger har jeg heller sett en god film framfor å begynne på husarbeidet, særlig hvis min bedre halvdel ikke er til stede og minner meg på hva som er viktigst. Konsekvensene av min prokrastinering kan jeg heldigvis rette opp i relativt raskt, selv om ikke kvaliteten på husarbeidet alltid møter forventningene til de rundt meg.
Som samfunn står vi i dag midt oppi konsekvensene av årevis med prokrastinering. Vi har valgt den enkle, behagelige livsstilen som vår velstand har gjort mulig. Biler, båter og hytter ved sjøen og på fjellet. For vi må jo få kose oss litt. Vi ser daglig hvilke konsekvenser vår livsstil har for vår felles klode. Tørke. Flom. Uvanlig kraftige stormer. Issmelting. Lenge var vi forskånet for de verste konsekvensene selv. Vi har de senere årene i større grad kjent på konsekvensene av klimaendringen. Dårlige avlinger, mer ekstrem nedbør og 100-års flommer som kommer hyppigere for å nevne noe.
Jeg synes det er fint å bli minnet på når jeg ikke oppfyller forventningene andre har til meg. Så da velger jeg å tro at det er fint å minne andre på at de må oppfylle forventningene til de som kommer etter oss. De som enda ikke har en stemme. Vi må stoppe prokrastineringen og ta den viktige jobben med å hver dag jobbe for et levelig klima for de som kommer etter oss. Det er på tide å ta tak i husarbeidet! Vi må hver dag ta beslutninger som sørger for at vi stanser naturtapet før det er for sent. Vi har ingen tid å miste, vi har ingen matjord å miste og vi har ingen natur å miste.
Oppskriften for å få til dette er ganske enkel, men åpenbart er det akk så vanskelig å ta de rette valgene for de som har makt til å endre retningen vi går i. Mange sier at vi må gå ned i levestandard, at vi må gi fra oss materielle goder og at for å heve levestandarden til de fattigste landene i verden så må vi forbruke mer. Det tror jeg ikke noe på. Jeg tror vi kan bygge gode samfunn for alle, i hele verden, uten at noen skal få det dårligere. Men så tror jeg heller ikke at lykken i livet er materiell velstand.
Mange lever sine liv med et så høyt tempo at det de savner mest er tid. Bare for å være med på overflodskarusellen.
Mange lever sine liv med et så høyt tempo at det de savner mest er tid. Bare for å være med på overflodskarusellen. Og da er det akkurat tid vi må gi oss selv. Tid til å være med de vi er glad i, tid til å lære noe nytt. Tid til å gi slipp på jaget etter materielle goder. Jobbe litt mindre og leve litt mer. For hvis vi klarer å redusere vårt forbruk så vil det gi enormt positive effekter for jorden vi lever på. Og vi kan venne oss til å måle livskvalitet og velstand i noe annet enn penger og materielle goder.
Helt konkret så må vi sette de myke kvalitetene fremst når vi går framover. Vi må bygge en inkluderende by, der alle har rom til å være med. En by med gode møteplasser, som for eksempel Sølvberget. En by der ingen faller utenfor, men alle får delta. En by der universelle ordninger for alle er hovedregelen. En by der folk kan komme seg fram uten bil. Der barn kan vokse opp uten farlig luftforurensning og eldre kan leve gode liv uten å være avhengig av bil for å delta i samfunnet.
Vi må tenke nytt og prøve nye løsninger. Standardsvaret kan ikke lenger være effektivisering, høy arealutnyttelse og saldering av naturen. Istedenfor å jage etter mer og atter mer må vi jobbe for bedre. Bedre bomiljø, bedre framkommelighet og bedre bruk av naturen. Vi har en gyllen mulighet framover til å gå i en annen retning. Vi er en region som har arbeidskraft, kompetanse og gjennomføringsevne. Stavanger kommune sitt arbeid med overvannshåndtering ligger langt foran de andre byene i Norge. Det er kanskje ikke like sexy som Michelin-stjerner, men det er et godt eksempel på at vi kan ligge i front også der. Hvis vi vil. Hvis vi prioriterer riktig. Og når kommunen sammen med PaaHjul åpner en betjent sykkelparkering er det et skritt i riktig retning og sier noe om hvilken retning vi bør gå.
Vi må likevel stikke fingeren i den lille jorden vi har igjen og være ærlige med oss selv; en god plan for overvannshåndtering er bare et plaster på et stadig større sår. Betjent sykkelparkering er fint det, men det er for smått. Det er for lite og det går for sakte. Vi må ta tak og bruke omstillingskraften som finnes i Stavanger. Vi må prioritere klima, miljø og natur øverst i alle planer.
Jeg skal være den først til å innrømme at det ser mørkt ut. Når høyresiden skal ha hånden på rattet framover ser det dårlig ut for klima og miljø. Valgkampen har gjort det tydelig at de ikke har noen løsninger som setter oss i stand til å møte klima- og naturkrisen på en god måte. De har ingen plan for å sørge for at alle skal være med. De som har minst skal ta støyten mens de som har mest får mer og kjøper seg fri fra sine forpliktelser. Hovedfokuset virker å være å kutte i inntektene til kommunen og tviholde på forestillingen om at privat profitt gir mer tjenester til innbyggerne.
SV sitt løfte er å være den bedre halvdelen som minner høyresiden på at vi ikke kan utsette de viktige oppgavene. Vi skal jobbe knallhardt for å sørge for at alle skal bidra etter evne. At de som har sterkest rygg også skal ta den største jobben med å tilpasse oss klimaendringene. At de som forurenser også skal betale for oppryddingen. At de som skal bruke arealer i byen vår skal gjøre det på en måte som gagner alle innbyggerne og ikke bare lommebøkene til noen få. At vi bygger en robust by som inkluderer alle – også i framtiden.