Hvor fint kan det ikke være? Å bli invitert på middag. Å komme inn på en fin restaurant, lese gjennom en utfyllende meny full av spennende retter, bestille det som ser best ut; Og la noen andre betale regningen. De fleste vil synes det er en flott situasjon å komme i. Uansett om det er partneren, en god venn, en forretningspartner eller arbeidsgiveren som betaler. Ja, nettopp det. Betaler. For slik er det jo: når noen får påspandert gratis middag, så er det noen andre som betaler regningen.
Netthandel er blitt stadig mer populært. Ikke minst gjorde koronapandemien sitt til at flere fikk øynene opp for denne måten å handle på. Tenk å kunne sitte hjemme foran pc-en å shoppe, uten å måtte dra ut av huset. Og ofte får man jo tilbudet: Gratis transport ved handel over kr 300,-.
Så bra! Nå kostet riktignok den buksen jeg ville ha kr 299,-, men hvis jeg kjøper et plagg til, slipper jeg altså å betale for transporten. Gratis transport …
Mange valgte å pusse opp under pandemien, ettersom ferieturer til utlandet var vanskelig eller forbudt. Terrasser og hagestuer poppet opp rundt omkring i boligområdene. I dag er det et bredt utvalg av firmaer og enkeltmannsforetak som tar på seg mindre oppussingsprosjekter for privatkunder. Ikke alle er like nøye med å betale offentlige skatter og avgifter på all omsetning. Ofte kan du få tilbud om billige tjenester, såkalt RILUM, eller “Rett I Lommen Uten Moms”. Vinn-vinn situasjon. Den som gjør arbeidet får hele bruttoen rett i lommen. Du får en mye lavere timepris å betale.
Får du et tilbud som er for godt til å være sant – ja, så er det nok akkurat det ….
I tidligere tider var alle helsearbeiderne ansatt i det offentlige helsevesenet, eventuelt i et privat selskap som leverte helsetjenester til det offentlige. I dag blir mange av disse tjenestene levert av såkalte “selvstendig næringsdrivende”.
Vi har hørt mange historier om såkalt selvstendige som blir innleid til spesialhelsetjenesten. Barnevernet er et eksempel. De innleide “konsulentene” går inn i ordinært turnusarbeid, oppdragsgiver styrer arbeidshverdagen på samme måte som med ordinært ansatte.
Men disse såkalt selvstendig næringsdrivende har ingen rettigheter. Arbeidsgiver, eller oppdragsgiver som de jo formelt sett kalles, har ingen forpliktelser i forhold til sykepenger, feriepenger, pensjonsordninger etc. Den selvstendige får en avtalt pris pr. arbeidet time, og må selv sørge for alle de andre tingene som ordinært ansatte har rett på.
[ LEDER: Må utelivsbransjen leve med trusler om prikker for bagateller? ]
Det samme gjelder budtjenester. Dagens avisbud er i stor grad selvstendige budbilsjåfører som selv er ansvarlig for å holde egen bil. Bilen kreves gjerne merket med oppdragsgiverens logo og reklame. Og den “selvstendige” får i mange tilfeller ikke lov til å bruke bilen til andre oppdrag enn dem som er avtalt med oppdragsgiver.
LO-leder Peggy Hessen Følsvik sier til Fri Fagbevegelse at det har blitt vanligere at en person engasjeres som oppdragstaker, men i realiteten skulle denne vært ansatt som arbeidstaker og omfattet av arbeidsmiljølovens vernebestemmelser. Hun mener dette er en bevisst strategi for å kutte kostnader og frarøve arbeidstakere rettigheter og muligheter til å organisere seg.
Denne måten å kjøpe tjenester på er jo, om ikke gratis, så i hvert fall mye billigere og mindre forpliktende enn å ansette de nødvendige medarbeiderne på ordinære vilkår.
Helt siden arbeiderbevegelsen sin spede begynnelse for langt over hundre år siden har kampen for et organisert arbeidsliv med avtalte lønns – og arbeidsvilkår stått i sentrum. Og slik er det jo enda. De aller fleste av oss har – med rette – forventninger om at vår arbeidsinnsats vil bli betalt med en lønn vi kan leve gode og trygge liv med. Ingen av oss er villige til å jobbe for “knapper og glansbilder”.
Allikevel ser vi stadig eksempler på at Ola Nordmann ikke betenker seg for å ta imot “gratis” varer og tjenester. Og det kanskje uten å tenke tanken på at de som er satt til å levere denne varen eller tjenesten kanskje også kunne tenkt seg å kunne leve trygt og godt av lønna si.
Vi hører og leser stadig om mennesker i Norge som i fullt alvor mener at vi burde hatt “europeiske” priser her i landet. Og de viser kanskje til hvor billig man kan få ting i for eksempel Spania. Men spør man om de også ønsker seg spanske lønninger, blir det fort stille.
[ Vil endre måten prisen på bussbilletten bestemmes ]
Poenget mitt er: Får du et tilbud som er for godt til å være sant – ja, så er det nok akkurat det ….
Vi i Norge må evne å se sammenhengen mellom lønnsnivå og prisnivå. Dersom vi selv ønsker å ha akseptabel lønn for arbeidet vårt, må vi også være villig til å betale det det koster for at naboen vår også skal kunne ha tilsvarende lønn for den varen hen selger til deg.
Det som virkelig forundrer meg, er at norsk næringsliv har så få skrupler med å kjøpe billige, ofte utenlandske, tjenester. Jeg lurer ofte på hva den norske bedriftseieren ville sagt dersom hans varer plutselig ble utkonkurrert av billige kopiprodukter fra utlandet. Det er å sage av den grenen vi sitter på hvis vår verdiskapning skal komme på ryggen av underbetalte arbeidere fra lavkostland. Plutselig er heller ikke våre varer og tjenester billige nok lenger. Det billige kan bli dyrt på lang sikt.
SV er et parti som er bygget på solidaritet, både nasjonalt og internasjonalt. SV mener det er viktig at vi fordeler de økonomiske ressursene mest mulig jevnt. Å utnytte andre for å berike seg selv vil aldri føre til et bedre samfunn å leve i. Derfor er SV opptatt av at vi opprettholder og utvikler det organiserte arbeidslivet i Norge. I Stavanger kommune har vi fått gjennomslag for å innføre seriøsitetsregler for kommunale innkjøp. Disse bygger på den såkalte “Rogalandsmodellen”, og sikrer at kommunens leverandører oppfyller gitte krav til registrering og godkjenning, lønns – og arbeidsvilkår, andel fagarbeidere og lærlinger på prosjektet samt dokumenterte HMS rutiner.
Det er viktig å stille krav til de selskapene vi handler med om at de driver seriøst i forhold til sine arbeideres lønns – og arbeidsvilkår. For enten vi liker det eller ei: Noen må alltid plukke opp regningen.
[ Slik var boligmarkedet i Stavanger i mai ]