Årets første måneder ga oss en brennhet debatt om mangel på personell og midler i våre helse- og omsorgstjenester. Mens Brennpunkts hjerteskjærende dokumentar viste de skremmende konsekvensene av personellmangel på sykehjem og i hjemmetjenesten, skapte regjeringens brutale sykehuskutt offentlig raseri, og mørke spådommer for framtiden.
Midt i den rasende debatten, la Helsepersonellkommisjonen fram sin rapport om personellsituasjonen i framtidens offentlige tjenester, og fastslo at alt bare kommer til å bli verre. For rapporten er ingen lystig lesning. Norge bruker mer ressurser på helsepersonell enn andre europeiske land, og vi kan ikke bemanne oss ut av framtidens personellmangel. Tjenestene må “effektiviseres”. Krisen skal løses gjennom forebygging, bedre oppgavedeling, flere pasienter per ansatt, reduksjon av tilbudet, satsing på teknologi, og ansvarsforskyvning over på pasient, pårørende og frivillighet.
Kommisjonens problembeskrivelse og forslag til løsninger, byr imidlertid på lite nytt. Denne blandingen av ideologi, dystopiske framtidsutsikter, og overoptimistiske løsningsforslag, finner man nedfelt offentlige planer, innskrevet i perspektivmeldinger, og implementert i kommunale omsorgstjenester gjennom en årrekke. De er et ekko av det rådende tankesettet innen dagens kommunale tjenester, og har bidratt til at flere eldre lever under uverdige forhold med manglende hjelp. Fremtidens mangel på kvalifisert personell, har nemlig lenge vært et kronargument for politikere og kommunebyråkrater som vil kutte i dyre omsorgstjenester, og samtidig unngå offentlig støy. Endelig har de fått en ny rapport å hamre i hodet på oss naive som våger å tenke at samfunnet skal ta godt vare på mennesker som trenger vår hjelp. Vi må alle bare “justere ned forventningene” til framtidens tilbud, og akseptere de omsorgsløse omsorgstjenestene.
Virkelighetsbeskrivelsen og de påfølgende løsningene er imidlertid langt fra så rasjonelle og solide som de blir framstilt, og det har da heller ikke manglet på kritikk. Ja, en av de argeste kritikerne er Erling Holmøy fra SSB som utarbeidet en sentral del av kommisjonens grunnlagsmateriale.
Med framtidens mangel på helsepersonell som verktøy, hamrer den løs på velferdssamfunnet vårt, og framstiller brutal kuttpolitikk som eneste farbare vei.
En åpenbar svakhet ved rapporten, er at den i altfor liten grad tar opp utfordringen med å beholde og rekruttere ansatte til våre helse- og omsorgstjenester. De har allerede blitt presset gjennom årlige effektiviseringskutt som har resultert i mer arbeidspress, utslitte ansatte, høyere sykefravær, lavere trivsel, og større frafall. Bemanningsproblemet har altså blitt forverret, og ytterligere effektivisering, slik kommisjonen foreslår, vil høyst sannsynlig forsterke denne tendensen.
Effektiviseringen av tjenestene hviler dessuten tungt på en overoptimistisk teknologibruk. Flere kommuner har allerede kommet langt i innføringen av velferdsteknologi uten å kunne vise til store besparelser verken for de ansatte eller for økonomien. I tillegg er store deler av teknologien rapporten omtaler, enda ikke utviklet. Personellbesparende teknologi utgjør derfor i beste fall en svært usikker løsning på problemet. Rapporten underkommuniserer dessuten de etiske dilemmaene ved å erstatte mennesker med teknologi.
[ Lærerne fortjener et lønnsløft ]
Det alvorligste problemet er imidlertid det stadig ekspanderende markedet for private helse- og omsorgstjenester, noe som i liten grad omtales i rapporten. Private foretak konkurrerer om den samme bemanningen, og jo større rolle disse spiller, jo mer personell forsvinner fra våre offentlige tjenester. Og hvordan prioriterer vi hvilke typer behandling private aktører skal levere, noe HPK jo insisterer på at er helt nødvendig? Om private sykehus fritt kan tilby tjenester de offentlige sykehusene må nedprioritere, vil dette akselerere utviklingen mot et todelt helsevesen.
Selv om kommisjonen unngår å ta et tydelig standpunkt til private helsetjenester, har kommisjonens leder, Gunnar Bovin, langt på vei støttet et todelt helsevesen gjennom egne uttalelser i media. Til Dag og Tid sier Bovin følgende: “For oss er det det samme om den som står for tjenestene er privat eller offentlig tilsatte. Poenget er at en må gjøre høyt prioriterte ting. Så kan det være et problem at noen får kjøre Porsche mens andre må nøye seg med folkevogn.”
Rapporten er altså langt ifra et politisk nøytralt dokument, men tar noen tydelige politiske veivalg. Nå skal det kuttes for å bevare! Med framtidens mangel på helsepersonell som verktøy, hamrer den løs på velferdssamfunnet vårt, og framstiller brutal kuttpolitikk som eneste farbare vei. Men systemet kommisjonen bygger opp etter å ha strippet tjenestene våre til et minimum, lekker som ei sil. Og det mangler ikke på kommersielle aktører som ønsker å plukke opp restene etter våre offentlige helsetjenester. Framfor blindt å adaptere løsningene kommisjonen mener er tvingende nødvendige, må vi heller starte diskusjonen om hvilken type tjenester vi faktisk ønsker oss i framtiden før vi legger ut på motorveien til et todelt helsevesen.