Det er vanskelig å være kunstner

«Det er vanskelig å bygge et hus, de kan prøve hvem som vil» sa tømmermannen jeg hadde på besøk for å se på noen greier jeg trengte hjelp til å få fikset.

Jeg har tenkt mye på det han sa. Jeg ville ikke ha prøvd å bygge et hus selv. Jeg har et hus, og det får holde. Dette huset er gammelt, mer enn 100 år, og familien min har bodd her i 4 generasjoner. Huset har blitt ombygget og utvidet og bygget om igjen. Alt etter som de som bor i huset har trengt det og som tidene har forandret seg.

Sånn er det vel å ha et hus, behovene skifter med tidene. Hvem som bor der, hvor mange og hvem de er. Omtrent samtidig med at min kone og jeg overtok dette huset, var vi også på jakt etter atelier. Begge var vi unge og lovende kunstnere, med stort pågangsmot og tro på tiden foran oss. Vi kom tilbake til Stavanger mot slutten av 1990-tallet etter å ha studert på akademiet i Bergen. Så når to skulle bli tre, pakket vi lerret, pensler og maling og dro hjem for å etablere oss her.

Kravene til et atelier var ikke veldig høye. Vi var ikke godt vant, og satte større pris på lav husleie enn at lokalene var presentable. Gamle butikklokaler, fabrikker, lagre, verksteder eller noe i den duren ville gjøre nytten. Vi kontaktet kommunen for å høre om de hadde noe som kunne være aktuelt å få leie, og etter en del fram og tilbake så det ut til å løse seg for oss. Vi kunne få leie i Køhlerlåven i Hillevåg.

Like før vi skulle inngå avtale ble dessverre Køhlerlåven på grunn av byggets tekniske stand funnet uegnet til opphold. Vi kunne ikke få leie der likevel. Etter den nedturen gikk veien til utallige befaringer. Mye var for dyrt for oss, eller at utleier ikke ville ha lukten av white-spirit og terpentin i bygget, eller at det ikke var mulig å få større malerier ut av bygget eller et eller annet som stanset oss. Det løste seg til sist, men basert på det vi hadde råd til da ble det aldri en kontrakt med lang tidshorisont. Stort sett kunne vi få leie for en kortere periode ettersom bygget skulle rives til fordel for boliger.

Da jeg i forrige uke leste i Aftenbladet at 19 kunstnere må ut fra atelierene sine i Hillevåg fikk jeg umiddelbart stor forståelse og sympati for situasjonen. Dette lød kjent. Bygget de er i skal rives og det er vanskelig å finne et annet sted å være. Dagen etter leste jeg i samme avis om Alice Darby. Hun er nyutdannet kunstner som kom hjem til Stavanger og vil etablere et skulpturverksted sammen med andre. Etter et snaut års leting innser hun at leieprisene er for stive og planen om skulpturverkstedet byttes ut med en alenetilværelse i et 10 kvadratmeter stort rom i kjelleren der hun bor.

Kunstnerne hører hjemme i byen.

Både Darby og Hans Edward Hammonds, leder av Bildende kunstneres forening Rogaland og en av de 19 kunstnere i det rivningsaktuelle bygget, har en lignende fortelling som meg å vise til, men til forskjell fra da jeg jaktet på atelier så er det nå langt færre steder å velge blant. Gentrifiseringen har gjort at det som var av industribygg nå er leiligheter. Og som Hammonds sier i avisen: «Må kunstnere flytte ut av sentrum, mister Stavanger by viktige verdier og blir kjedeligere». Kunstnerne har bidratt til at Østre bydel, Nytorget og Hillevåg er blitt levende bydeler, og de er av største viktighet for at Stavanger skal være en god by å leve i – for å være Norges beste barneby, Norges beste by for voksne, og rett og slett ha et godt liv. Derfor nytter det ikke å plassere kunstnerne ut på et jorde i nærheten av byen sammen med store oljeselskap og Ikea. Kunstnerne hører hjemme i byen.

Stavanger kommune tok et framtidsrettet grep da de etablerte kulturinstitusjonen Tou og Tou Atelierhus. Behovet er dessverre, eller heller lykkeligvis, enda større en de 31 atelierplassene Tou kan bistå med, og Tou må ikke bli en sovepute for politikerne. Det politiske flertallet må lytte til kunstnerne og finne gode løsninger som ivaretar både byutvikling og deres behov. En ting er å ta til takke med litt kummerlige, men rimelige lokaler når en er nyutdannet. Det kan en sikkert tåle, men hvis lokalene både er dårlige og heller ikke ligger på en plass i byen som tilfører verdier i form av inspirerende fellesskap og tilhørighet, ja da kan det ikke nytte. Da blir det slik at enten kommer de unge ikke tilbake til Stavanger, og i verste fall så flytter de kunstnerne vi allerede har bort.

Og svaret fra politikerne kan ikke være å vise til størrelsen på kommunebudsjettet og ha vilje til møter. Det holder ikke, det kreves gode forslag og handling bak ordene. At møter og samtaler blir til konkrete tiltak. Det er slik en bygger noe som er godt og levedyktig. Det kan kanskje være vanskelig å være politiker, men det er mye vanskeligere å lage kunst, de kan prøve hvem som vil.

PS. Jeg er ikke kunstner lengre. Min kone fikk pensler og lerret av meg og hun maler fortsatt.

[ Geir Pollestad er bekymret for at vi ikke har nok strøm til vinteren ]