Stavanger kommune er tydelige på at vi vil ta mot minst 750 flyktninger, hvorav mesteparten er fra Ukraina. Den solidariteten mange politikere nå viser for ukrainske flyktninger må også gjelde for flyktninger fra andre krigs- og kriseområder.
Under den forrige store flyktningestrømmen til Norge, i 2015 og 2016, var det folkelige engasjementet for å hjelpe flyktninger fra Syria stort. Vi var imponert av solidariteten og innsatsen mange siddiser og folk i andre kommuner viste for å ta godt mot mennesker på flukt. Mange meldte seg som frivillige, ga til hjelp i nærområdene og til flyktninger lokalt og bidro med det de kunne. Det samme ser vi også nå. Det folkelige engasjementet var stort den gang og det er stort også nå. Det er vi glad for.
Samtidig ser vi at det nå, i 2022, er en uvanlige brei enighet blant norske politikere for å stille opp for ukrainske flyktninger. Da spørsmålet om Stavanger skulle ta mot 750 flyktninger opplevde vi at det var enighet fra ytterst til høyre til ytterst til venstre. Det er dessverre ikke alltid slik, hverken blant lokale eller nasjonale politikere.
I 2015, da vi opplevde at hundretusenvis flyktet over Middelhavet, var motstanden mot at Norge skulle ta inn 10.000 syriske flyktninger mye større enn vi opplever nå. Den gang ville også representanter for høyresiden skyve ansvaret videre. Den gang ble det foreslått at Stavanger skulle ta mot 250 flyktninger, og det møtte motstand. En av dem var Høyres daværende gruppeleder i Stavanger, John Peter Hernes. Han uttalte følgende til NRK Rogaland:
«Jeg er ganske skeptisk. Stavanger tar allerede imot et veldig stort antall flyktninger i dag. Det er veldig krevende, ikke minst å skaffe bolig til dem i et så presset boligmarked. Jeg vil sende stafettpinnen videre. Det er over hundre norske kommuner som ikke tar imot flyktninger i det hele tatt.»
Heldigvis har viljen til å ta mot mange forbedret seg kraftig. Nå, sju år senere, var det enstemmig vilje til å ta mot tre ganger så mange som det var vilje til i 2015. Da saken om å bosette 250 syriske flyktninger kom til behandling, et forslag som ble fremmet av Per A. Thorbjørnsen (V), sluttet alle unntatt Frp seg til forslaget. Det er forstemmende at selv Høyres lokale representant ytret skepsis, samtidig som Høyre nasjonalt også ytret seg negativt om å ta mot 10.000 flyktninger til Norge.
Frp vil sikkert svare, både i dag som da, at flyktningene må hjelpes i nærområdene. Og at nå er flyktningene i våre nærområder. Det er en rangering av flyktninger som vi har lite til overs for. Stavanger er en av de rikeste byene i et av de rikeste landene i verden. Vår solidaritet kan ikke avhenge av hvor flyktningene kommer fra. Det er behov for en solidaritet for alle flyktninger. Når vi nå ser krigen på nært hold, og dens grufulle lidelser, må norske politikere evne å se at også mennesker langt unna lider. Det gjelder også politikere fra Fremskrittspartiet. Tiden vi lever i krever at mange reflekterer over de standpunktene man har hatt tidligere. Politikere som før har vært skeptisk til flyktninger, men som må er veldig positive, må gå noen runder med seg selv. Hvorfor skal vi ha mer solidaritet med mennesker som ser ut som oss, enn vi har med mennesker som ikke gjør det?
Vi kan heller ikke ha et statlig og kommunalt apparat for mottak av flyktninger som svinger så kraftig som det gjør nå. Det ble bygget kraftig opp gjennom 2015 og 2016, der både kommunale, statlige og private aktører rustet solid opp og ansatte mange mennesker for å bidra. Etter det er det kommunale mottaksapparatet bygget kraftig ned, fordi ankomsttallene har vært lave og bevilgningene fra staten har blitt redusert tilsvarende. Når invasjonen av Ukraina nå ble en realitet og krigen slo til med full kraft, var ikke Norge og kommunene godt nok forberedt for å håndtere en stor flyktningestrøm. Sånn kan det ikke være videre.
Det trengs en bedre og mer varig beredskap som gjør at norske kommuner har ressurser til å ruste opp når det trengs. Men viktigst: vi må beholde den kompetansen som trengs for å bistå og integrere flyktningene på en god måte. Den kompetansen er selvsagt mer spredt, ettersom mange av de som arbeidet med flyktninger i 2015 nå arbeider med noe annet.
Selv om mange, både flyktninger og andre, sier at ukrainerne vil returnere til hjemlandet når krigen er over, må vi være forberedt på at også mange vil bli. Det er erfaringene fra ulike større flyktningeankomster tidligere, også der man innledningsvis sa at flyktningene ville returnere til hjemlandet. Ingen av oss vet hvor langvarig krigen blir og hvor store skader som er gjort i Ukraina.
SV har alltid vært opptatt av at Norge og Stavanger skal være rause med mennesker med behov for beskyttelse. Stavanger skal være en open port, som vi også har titulert oss som. Det må gjelde flyktninger fra Ukraina, men også fra andre steder. De 750 flyktningene vi nå skal ta mot skal ikke utelukkende være fra Ukraina. For mens krigen og ondskapen herjer i Ukraina, så tar ikke ondskapen pause andre steder. Vi skal ikke glemme mennesker som lider i andre deler av verden. Vi må holde hodet kaldt, hjertet varmt og klare å ha to tanker i hodet samtidig.
