De siste årene har vi kjent krisene tett på kroppen og nært oss geografisk. Både koronapandemien og Russlands invasjon av Ukraina har snudd opp ned på mye og har vist oss hvor sårbare vi er. Klimakrisen er ikke like synlig for øyeblikket, men vi vet at den er der. Om vi ikke gjør noe, vil også den krisen slå inn over oss med full kraft. Det som gir grunn til optimisme er at den krisen kan vi faktisk bidra til å begrense selv.
Stavanger kommune har satt seg ambisiøse klimamål, og SV har bidratt til det. Vi jobber for å kutte 80 % av utslippene fram mot 2030, sammenlignet med 2015. Skal vi nå det trengs det ytterligere fart, for hvert år klimagassutslippene kuttes for lite, så henger vi stadig lenger bak vårt eget regnestykke. I 2020, som er de siste tallene jeg har sett, ble utslippene redusert med 9,5 %. Det er mye, og det er mer enn mange andre store kommuner. De går også ned raskere enn de gjør nasjonalt. Dessverre er det allikevel ikke nok.
Fra 2015 til 2020 er utslippene redusert med 10,5 %. For å være i rute burde utslippene vært kuttet med 27 %. Det betyr bare at vi må tråkke enda mer til. Og det er nettopp det SV og våre samarbeidspartier i Stavanger legger opp til.
I vårt budsjett for 2022 har vi satt av historiske store summer til gode og viktige klimaprosjekt i kommunen vår. Hele 100 millioner kroner i perioden – i tillegg til å styrke klimafondet med 50 millioner kroner neste år. Til sammenligning satte mindretallspartiene i Høyrealliansen av 30 millioner kroner til klimafondet og ikke noe øvrig til klimatiltak. Når de på toppen av dette ivrer for langt flere cruiseskip i Stavanger, så ser ikke klimainnsatsen til de borgerlige i Stavanger særlig imponerende ut, spør du meg.
SV og samarbeidspartiene har tatt disse alvorlige tallene inn over oss, og det er nettopp derfor vi nå legger betydelige midler på bordet. Det trengs aktiv politisk innsats og gode tiltak som gir effektfulle klimagassutslipp. For å oppnå det, samtidig som vi faktisk skaper nye arbeidsplasser, så trenger vi et godt samarbeid med det private næringslivet. Og det skjer mye bra innenfor utvikling av fornybar teknologi og nullutslippsløsninger i næringslivet, som vi vil spille på lag med.
Nylig deltok jeg på High-Wind-konferansen, som er Stavangers konferanse for havvind. Der fikk vi innsikt i den rivende utviklingen som er innenfor havvindbransjen og hvilke muligheter som ligger her; både for ren, fornybar energi som vi har behov for OG mange arbeidsplasser som vår region er avhengig av. I energihovedstaden Stavanger har vi fullt av dyktige ingeniører og fagfolk som med sin innsikt i teknologi og sin evne til å bygge enorme og kompliserte konstruksjoner har en kompetanse som også kan brukes til å bygge utstyr og installasjoner til fornybar kraft.
En industriarbeider på Rosenberg Verft bryr seg neppe nevneverdig om det er en oljeplattform de sveiser på, eller om det er en havvindmølle. Og sannsynligvis vil det i årene framover bli mer av det siste og stadig mindre av det første. Det er ikke bare et politisk mål, det er i tråd med den utviklingen oljebransjen står foran. Behovet for ikke-fornybare energikilder vil gradvis bli mindre. Da må energihovedstaden står klar til å være med på den nye utviklingen. Derfor var det gledelig å se Rosenberg Worley bli en del av en stor havvindsatsing og melder seg tydelig på i kampen for å utvikle havvindmøller til store prosjekter.
De menneskeskapte klimaendringene er større og mer utbredt enn man tidligere har anslått, kom det fram i en rapport publisert av FN for noen måneder siden. Det haster å gjøre noe for å motvirke de verste utslagene av klimaendringene. Vi har begrenset med tid før skadene på natur, dyr, landområder og mennesker er for stor. Da kan vi ikke kaste bort tiden på diskusjoner med klimafornektere. Vi må bruke tiden der den er mest effektiv.
Ganske ofte hører jeg argumentet “men hvorfor skal et lite land som Norge gjøre noe?” eller “Stavanger kan ikke redde verden alene”. Det er forståelige innvendinger. Men om de innvendingene skal få avgjøre, da vil neppe noen i andre land eller andre byer rundt om i verden tenke at de heller bør bidra. For det første: alle må bidra. Og de fleste land i verden er relativt små land. Både store og små land må gjøre sitt. Og i denne sammenheng er det faktisk ikke størrelsen på landet som teller, det er størrelsen på økonomien og de økonomiske musklene. Norge er et vanvittig rikt land. Hvis ikke vi skal ha råd til å gjøre noe, hvem har da råd? Så til det andre: ingen redder verden alene. Vi redder den sammen. Da skal selvsagt en høyteknologisk og kompetansebasert region som vår ta ledertrøyen i innsatsen for å redusere utslippene. Det gjelder både i næringslivet og i kommunen.
Etter at SV og samarbeidspartiene i Stavanger overtok har vi innført klimabudsjett og -regnskap. Det er en konkret oversikt som viser hvordan vi skal redusere klimautslipp og med hvor mye. Dette er et godt verktøy for å faktisk måle at utslippene reduseres. Men det må brukes gjennomgående i hele kommunen, ideelt sett i alle virksomheter. Det krever innsats i alle deler av kommunens organisasjon.
Klimakrisen påvirker naturen. Derfor må samfunnet bli bedre til å hegne om den naturen vi har og restaurere den naturen som er bygget ned eller skadet. Det må vi også gjøre i Stavanger. Etter kommunesammenslåingen har Stavanger både fått nye og viktige naturområder, men også mye landbruksjord. Matjord må vi verne om. Vi kan ikke leve av luft og kjærlighet alene, vi trenger også dyrkbar jord. Det håper jeg har blitt særlig tydelig for oss nå, når vi ser at vi er sårbare og at plutselige endringer rundt oss øker behovet for å være selvforsynt.
Krisene truer på mange kanter, og derfor må vi forberede oss. Ta nødvendige grep, omstille oss og sørge for at utslippene går ned. Det er den beste måten å unngå at klimaet endres for mye og at skadene blir for store. SV vil fortsette å bidra til at Stavanger gjør vårt for at utslippene fortsetter å gå ned!