Debatt

Er du feminist?

Mitt grunnsyn er at alle mennesker, helt uavhengig av andre kvaliteter, har like høy verdi uansett. Det er et godt sted å starte om man vil lede an for en inkluderende feminisme.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det er noen år siden sist vi kunne gå i demonstrasjonstog på den internasjonale kvinnedagen 8. mars, men om en uke går feminister av alle kjønn i tog i Stavanger og mange byer verden over. Men du som leser dette, er du feminist?

I ordboken står det at feminist er en «person som arbeider for kvinners likestilling og frigjøring». Det er kanskje litt strengt, spør du meg, for det er jo mange som støtter likestilling og kvinnefrigjøring, men som ikke arbeider så aktivt for det. Jeg er kanskje litt mer liberal og tenker at det må holde at man støtter likestilling og frigjøring.

Feminisme defineres ulikt basert på hvor folk står politisk for øvrig, og den har ulike retninger. Vi har den radikalfeministiske tradisjonen, som tradisjonelt rommer den politiske venstresiden, og den mer liberalfeministiske retninger, som borgerlige og liberale personer i større grad slutter seg til. De bygger på et noe ulikt idésyn, men har et ganske likt mål, nemlig likestilling.

Forskjellene mellom kvinner og menn er fortsatt store, og parallelt med dette vokser det fram en stadig større bevissthet om at ikke alle definerer seg som `kvinne´ eller `mann´. Dette skaper debatt, også innad i feministiske miljøer. Frontene framstår for meg som veldig steile, der radikalfeminister som jeg ofte er enig med har en veldig hard og uforsonlig tone mot transpersoner som rettmessig kjemper for sine rettigheter.

Når jeg skriver dette, så oppleves det som et debattmessig minefelt å bevege seg inn på. Allikevel gjør jeg et forsøk, fordi jeg tenker vi har behov for å drøfte dette litt mer i det offentlige rom.

Feminisme defineres ulikt basert på hvor folk står politisk for øvrig, og den har ulike retninger.

Vi som samfunn må greie å ha en frigjøringskamp som fortsetter for kvinner, men som ikke stanser der. Selv om verden det siste århundret har gjort kvantesprang for likestilling, så er fortsatt makt og trygghet ujevnt fordelt mellom kvinner og menn. Gjennom de siste tiårene har frigjøringskampen kommet mye lengre når det gjelder homofile, lesbiske og bifile, selv om kampen ikke er vunnet og det stadig står nye slag om vunnet territorium. Nå står kampen også tydelig for de menneskene som definerer seg utenfor den biologiske kjønnsrammen.

De fleste kan sannsynligvis enes om at vi har to biologiske kjønn, mann og kvinne. Samtidig er det behov for at samfunnet og enkeltindivider anerkjenner og respekterer at kjønnsidentitet gir rom for å definere seg utenfor kategoriene `kvinne´ eller `mann´. SV tar til orde for at Norge gjennom lovverket åpner for en tredje, juridisk kjønnskategori. Det vil bety at folk som verken definerer seg som mann eller kvinne kan stå som X i passet, der det ellers står M for mann eller K for kvinne.

Dem radikale feminismens analyse har basert seg på at vi lever i et patriarkat (mannsstyrt samfunn) og at dette undertrykker kvinner. Dette systemet ønsker radikale feminister å avskaffe, og heller ha et likestilt samfunn. Samtidig vet vi at statistikken for transpersoner er veldig dyster.

Det svenske Karolinska institutet gjennomførte for noen år siden en undersøkelse av transpersoner i Norden. Av dem som deltok i undersøkelsen har en av tre forsøkt å ta sitt eget liv, 36 % har alvorlig vurdert selvmord i løpet av det siste året, et stort flertall av dem unngår aktiviteter i frykt for diskriminering, 20 % av dem er utsatt for vold på grunn av sin transidentitet. Dette er en så dyster og alvorlig lesning at gode feminister ikke kan snu ryggen til og lukke øynene.

Noen vil helt sikkert mene at jeg som mann ikke bør mene for sterkt om feminisme og frigjøringskamp.

Når tallene taler sitt klare språk, og vi kan dokumentere systematisk undertrykking av transpersoner, så er det underlig om systemkritiske feminister ikke anvender de samme analyseverktøyene som de bruker på undertrykkelsen de selv utsettes for også når det gjelder transpersoner. Det vil jeg utfordre dem til å gjøre.

At enkelte kvinnelige feminister står fremst i kampen mot frigjøring for transpersoner, er like skadelig som de menn som stritter mot likestilling og kvinnefrigjøring. De mennene – eller gubbene – levnes neppe mye ære blant radikale feminister. Med rette. Men vil historien levne ære til de feministene som tok kampen mot rettigheter og likestilling for transpersoner? Det vil tiden vise. Uansett er det ikke for sent å havne på rett side av rettferdighetshistorien.

Noen vil helt sikkert mene at jeg som mann ikke bør mene for sterkt om feminisme og frigjøringskamp. Det kan hende at jeg ikke ser egne privilegier tydelig nok og har blindsoner i debatten. Men det gjelder vel i så fall bare ikke meg? Denne kronikken er et forsøk på å vennlig utfordre feminister jeg har stor respekt for og ofte lytter til. Det er skrevet med gode intensjoner og uten baktanke.

Mange ganger har folk stilt meg spørsmålet «Er du feminist?». Ja, det er jeg. Derfor vil jeg stå opp mot diskriminering og undertrykking av transpersoner og andre som har en kjønnsidentitet utenfor de biologiske kategoriene mann og kvinne, like sterkt som jeg vil stå opp mot diskriminering og undertrykking av biologiske kvinner. Det vil jeg også oppfordre andre gode feminister til å gjøre. For under alt dette med kjønn, kjønnsidentitet og seksuelle orienteringer, så er vi mennesker. Mitt grunnsyn er at alle mennesker, helt uavhengig av andre kvaliteter, har like høy verdi uansett. Det er et godt sted å starte om man vil lede an for en inkluderende feminisme.

God kampdag 8. mars, alle sammen!

Mer fra: Debatt