Det begynner å bli temmelig lenge siden. Men det var en gang da fylker og kommuner over det ganske land ønsket å gi oppreisning til mennesker som hadde vært utsatt for omsorgssvikt og overgrep da de var barn. Vi andre visste nesten ikke om dem engang, før en modig voksen dame plutselig sto der og fortalte verden om opplevelsene sine. Og med Stavanger kommune i spissen startet mange kommuner og fylkeskommuner å gi moralsk og uforbeholden unnskyldning til de menneskene som barnevernet og det offentlige skulle hatt omsorg for. Men, som sagt, det begynner å bli temmelig lenge siden.
Noen av disse barna var små babyer den gang. Andre var både 5 år og 8 år og 16 år. De store gikk sammen med oss på skolen, og vi lekte sammen i friminuttene. Men de grudde seg til å gå hjem etter skoletid. De minste var hjemme, og opplevde til stadighet mishandlingen, fylla, omsorgssvikten eller bråket rundt seg. Noen ganger visste vi at de ikke hadde det så bra hjemme. Andre ganger visste vi ingenting før de plutselig reiste til en annen del av landet. Bort fra hjemmet, fra venner, skole og friminutt. For å få det bedre. Barnevernet ville plassere dem i tryggere omgivelser, sånn at de skulle slippe alt det vonde og heller få den klemmen, den maten og den omsorgen de trengte.
Først da vi rundet år 2000, begynte kommunene å se at det ikke hadde gått så bra med mange av disse barna. De hadde ikke blitt tatt godt vare på. De hadde ikke blitt møtt med den tryggheten og omsorgen de trengte. Og kommunen var en del av det systemet som hadde sviktet. Den modige dama ga stemme til tusener som hadde vært utsatt for mishandling, trusler, skremsel, overgrep, omsorgssvikt og tvang. I barnehjemmet. I fosterhjemmet. På institusjonen. Den gangen de var små babyer, eller 5 år, 8 år og 16 år.
Så med Stavanger kommune i spissen, med sin etter hvert stadig voksende kunnskap og kompetanse på området, ble det viktig å si unnskyld. Sammen med Rogaland fylkeskommune og de fleste andre kommuner i fylket, tok de et oppgjør med sine feil. De satte ned et granskingsutvalg som bekreftet det den modige dama hadde fortalt. De etablerte ressurs- og kompetansesenteret Prosjekt Oppreisning som tok imot enkeltpersoner og som hjalp andre kommuner og fylkeskommuner å etablere fungerende oppreisningsordninger. Stavanger, gjennom et enstemmig bystyrevedtak, opprettet landets til da beste oppreisningsordning, og de ga oppreisning til flere hundre mennesker. Flere hundre som sto fram med sine barndomsminner og dokumenterte en gedigen systemsvikt. Ordningen ble en modell for mange av landets øvrige ordninger. Men, igjen, det begynner å bli temmelig lenge siden.
For ikke så veldig lenge siden sto enda en modig dame fram og fortalte verden om det hun hadde opplevd. Forskjellen var bare at hun ga stemme til de tusen små menneskene som barnevernet IKKE ville hjelpe. Eller ha omsorg for. De barna som mange visste om, små babyer, eller kanskje de var 5 år, 8 år eller 16 år. De som måtte gå hjem til det vonde etter skoletid, de som grudde seg, eller de som tilbrakte hele dagen midt i alt det vonde. Og som det offentlige ikke gjorde noe for å hjelpe. Vi orker vel ikke helt å ta det til oss, men det er dessverre ingen grunn til å tro at dette aldri vil skje igjen.
Vi må sikre likebehandling i like saker.
Det er på tide å gjøre noe. Det er behov for en felles og varig oppreisningsordning for alle disse tidligere barnevernsbarna uansett hvor i landet de bor eller hvor de kommer fra. Men det er også behov for å inkludere dem som det offentlig IKKE tok ansvar for. Kommuner, fylkeskommuner og stat, har sammen et felles ansvar for alle landets innbyggere. Særlig for alle dem som trenger ekstra hjelp, når noe rundt dem svikter. Vi må sikre likebehandling i like saker. Vi må sikre rettferdighet. Derfor er det behov for et nytt kompetansesenter som kan forvalte en felles ordning. Stavanger Venstre har programfestet å arbeide for et nasjonalt kompetansesenter. Stavanger Venstre fremmet en interpellasjon for Stavanger bystyre i 2018, der det enstemmige vedtaket lød: Stavanger bystyre anmoder KS om å utarbeide en nasjonale forpliktende ordning/retningslinjer som sikrer at tidligere barnevernsbarn får en rettferdig og lik behandling, der de har opplevd at det kommunale barnevernet har sviktet og hvor det kreves oppreisning.
Deler av Stavanger kommunestyre har igjen vist interesse for et nasjonalt kompetansesenter. Vi oppfordrer samarbeidspartiene til å samle seg om dette. Stavanger kommune har den kunnskapen og kompetansen som trengs for å etablere det.
Men ingen kan slå seg på brystet og være fornøyde, så lenge det fortsatt er temmelig lenge siden det skjedde noe. Enn så lenge, til alle dere modige kvinner og menn, som står opp og forteller verden hva dere har opplevd, sånn at vi andre kan forstå litt mer ... takk for det gamle.