Debatt

Ta vare på forholdet til Europa, for vår framtids skyld

KRONIKK: Så lenge Norge ikke er medlem av EU er EØS-avtalen avgjørende for norsk næringsliv.

I 25 år har Norge vært tilknyttet EF gjennom EØS-avtalen. FOTO: LISE ÅSERUD/NTB SCANPIX
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Regjeringen tar i Hurdalsplattformen initiativ til en evaluering av EØS-samarbeidet. En for snever ramme for diskusjonen setter viktige verdier på spill, for Norge og for regionen vår. Så lenge Norge ikke er medlem av EU er EØS-avtalen avgjørende for norsk næringsliv, og Venstre vil jobbe for å opprettholde og sikre norske bedrifter tilgang til dette viktige markedet.

På kvelden første juledag 1991 ble Sovjetunionens røde flagg tatt ned for siste gang. Oppløsningen av dette store riket var dermed et faktum. Samme året hadde den Amerikanske presidenten, George Bush senior og Gorbatsjov erklært slutten på den kalde krigen. Dette var slutten på en lengre prosess som hadde startet i flere land som Polen, Ungarn og Tsjekkoslovakia og som kulminerte i Berlinmurens fall i november 1989.

Etter andre verdenskrig oppsto en oversiktlig bipolær verden, øst mot vest. I samme periode kunne Vest-Europa bygge seg opp igjen takket være massiv støtte fra USA og under deres militære beskyttelse.

Erfaringene fra den første halvdelen av det forrige århundre førte også til nye former for samarbeid i Vest-Europa, der det Europeiske Økonomiske Felleskapet skulle vise seg til å bli det mest vellykkede. I hvilken retning fellesskapet skulle utvikle seg var under kontinuerlig diskusjon og grunn til uenighet mellom landene. Spørsmålet ble mer aktuelt med de raske omveltningene i Europa på 80 og begynnelsen av 90-tallet og gjenforeningen av Øst- og Vest-Tyskland i oktober 1990. Svaret var at EØF ble til den Europeiske Unionen. Grunnlaget for dette ble lagt for nøyaktig 30 år siden i Maastrichttraktaten.

Men historien stopper ikke her. Den kalde krigens slutt ble ikke slutten på historien og en endelig seier for demokratiet, slik som noen hevdet. Verden ble etter hvert mer komplisert for Europeerne. Etter at Vladimir Putin kom til makten i Russland, har landet blitt en ‘styrt demokrati’ og mer aggressiv. Kina har under Xi Jinping utviklet seg i autoritær retning, men også blitt til den dominerende faktoren som Mao aldri klarte. Med USAs dreining av sitt fokus over til Asia har EU etter hvert innsett at de må lære å stå på egne bein.

EU blir nok av mange i Norge sett på som noe fjernt, stort, byråkratisk og styrt av ‘Brussel’ som angivelig vil overta makten fra enkeltlandene. Det alle husker er krisene: finanskrisen, eurokrisen og flyktningkrisen. Journalist og forfatter Caroline de Gruyter utga nylig en bok om EU der hun setter det hele i et annet perspektiv. Hun bodde i Oslo mens hun skrev ferdig boken sin, hvor hun sammenligner huset Habsburg og EU.

Tross alle kriser har EU har blitt en viktig faktor.

—  Heino Blanckaert, Stavanger Venstre

Habsburg dynastiet regjerte fra hovedsetene Wien og Budapest i midten av Europa i flere hundre år. Boken ser spesielt på rikets siste to hundre år, til oppløsningen i 1918. Det som kjennetegner Habsburg var et rike som samlet mange land/områder, mange kulturer og ulike språk. Det var ikke en stor militærmakt, men var suksessrik i å unngå krig gjennom samarbeid med naboland og smart diplomati. Riket var vanskelig å styre. De var avhengig av kompromisser, gi litt til de og så litt til noen andre. Habsburgerne er ikke kjent for sine store autoritære ledere. Likevel holdt de stand i lang tid. Uttrykket de Gruyter bruker for å beskrive måten Habsburgerne styrte på er ‘kjempe seg gjennom’. Det var komplekst, men det fungerte og var rimelig stabil i land tid. Overensstemmelse med hvordan styringen av EU oppleves er treffende.

Argumentene for å beholde EØS-avtalen er klare. Tidligere i år viste en rapport at eksporten i 2020 la grunnlag for 80 milliarder kroner i Rogaland. Bedriftene i fylket vårt har i mange omganger understreket hvor viktig EØS-avtalen er for eksporten fra fylket vårt. Men samarbeid i Europa betyr mye mer.

De store utfordringene Europa står ovenfor, som pandemi, klimakrisen, naturkrisen, energikrise, migrasjon, digitalisering og makten til teknologigigantene, overstiger nasjonale grenser. Ingen enkelt land kan løse disse alene. Dette gjelder også for bekjempelse av kriminalitet og antidemokratiske utviklinger vi ser både innad og rett utenfor EU. Løsningene ligger ikke mindre, men i mer internasjonalt samarbeid. Det er også nettopp det viktige land i EU innser.

Tysklands nye regjering har ambisiøse tanker om EU. Det er også en tydelig endring i tone å spore i koalisjonserklæringen til de fire samarbeidende partiene i Nederland nylig presenterte. De ønsker å ta en ledende rolle i unionen. ‘Den nye Nederlandske posisjonen er også en refleksjon av hvordan geopolitisk usikkerhet, pandemien og Storbritannias Brexit-kaos har forsterket behovet for mer solidaritet og felles tiltak i EU’ sa Cathrine de Vries, professor ved Bocconi universitet i Italia nylig til Financial Times.

På tross av alle kriser har EU blitt en viktig faktor globalt. Men ambisjonene går mye lengre. I det grønne skiftet tar EU en ledende rolle og vil bli det første klimanøytrale kontinentet. Det gigantiske EU Recovery Fund vil frigjør 8.000 milliarder kroner for å komme sterkere ut av koronakrisen og midlene er betinget strukturelle økonomiske og samfunnsmessige reformer i medlemslandene.

Jeg er enig med utenriksminister Anniken Huitfeldts som i sin redegjørelse for Stortinget om EØS utredningen i november sa at debatt om Europa er bra for Norge. Men debatten bør ikke begrense seg til tekniske detaljer og utfordringer med avtalen. Verden er i endring og EU er i endring. Det er i Norges interesse å se forholdet til Europa i ett større perspektiv.

Venstre tror på samarbeid på tvers av landegrenser, det er her vi løser de store utfordringene. Uansett hvilken vei Norge velger å gå i sitt forhold til EU, håper jeg diskusjonen tar et balansert og helhetlig perspektiv, blir ført med historisk bevissthet og tar sikte på hva Norge er best tjent med på lang sikt. Utredningen bør være forsknings- og kunnskapsbasert. Populistiske argumenter og magefølelse passer dårlig i slike vurderinger.


Mer fra: Debatt