Debatt

Juleballade

Verda har tatt eit par steg inn i desember. Myrkret forsyner seg av dagslyset i begge endar av dagen, og Noreg mørknar minutt for minutt heilt til sola snur.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Ikkje rart då at moder og fader, trass i galopperande straumprisar, tenner alle ljos som eit slags halvgodt alternativ til sola som for nokre månader sidan var så strålande. Handels­standen og kommunen bidrar med sitt. Stadig tidlegare kvart år er gater og strede juleopplyste så ingen krok er mørk. Over alt i landet overdoserer huseigarar bustadene sine med så mykje julestæsj, blinkande reinsdyr og oppblåsbare plastnissar at dei ser ut som ein del av settingen i ein overromantisk, amerikansk julefilm.

Det går med stormskritt mot jul, og vi gjev alt for å komme velberga i julehamn. «Når pengane i kassa kling,» ville Martin Luther ha sagt. Men klingande mynt er så «last century» at folk i dag ikkje hadde skjønt kva han snakka om. No er det plast-kort som gjeld. Dei vibrerer i lommebøker og går varme i betalingsterminalar i denne materialistiske orgien som mange av oss hemingslaust kastar oss ut i.

«Jula varer heilt til påske,» song vi før i verda. Men det er ikkje sant. No rekk vi knapt å runde januar før vi pakkar henne attende dit ho kom i frå. Det som derimot er sant, er at ho varer lenger og lenger andre vegen. Vi rekk knapt å legge vekk badetøyet og solkremen før dei fyrste julegreiene dukkar opp i butikkhyllene. Julemarsipan, juleøl, julebrus. I oktober dukkar julepynt og dekorasjonar opp, og før oktober er over, slår dei fyrste butikkane til med juleutstilling i vindauga.

Så ballar det bare på seg i ein julegalopp som får det til å svimle for nokon kvar av dei som hiver seg på kjøret.

Det som òg gjer oss svimle, er koronakarusellen. For omlag to år sidan lærte vi namnet på ein diger kinesisk by knapt nokon utanfor Kina hadde høyrt om, Wuhan. Der hadde dei oppdaga eit illevarslande virus. Men Kina er vidunderleg langt unna, så vi tok det ikkje så tungt. Tre månader seinare stengde COVID-19 og Erna Solberg ned Noreg.

Den gongen trudde vi det skulle gå over like kjapt som ein influensaepidemi. Den gang ei. No er det andre jula på rad vi må legge koronarestriksjonar på feiringa. Viruset oppfører seg som eit fleirhoda troll. Vi har knapt klart å hogge eitt hovud av det, før det veks ut eit nytt. Den siste utveksten vi må lære oss namnet på er Omikron som er ein sørafrikansk variant.

Med dødsforakt, med eller utan munnbind, fråtsar vi i alt det skal fråtsast i i denne søte førjulstid.

Heldigvis er vi menneskje både fleksible og tilpassingsdyktige. Alle vegar peikar mot jul, og sjølv om koronaskrømt lurer bak kvar ein einerbærbusk, taper vi ikkje julemålet av sikte. Med lifleg julemusikk som bakgrunnsstøy, inntek vi shoppingkatedralane. Med døds­forakt, med eller utan munnbind, fråtsar vi i alt det skal fråtsast i i denne søte førjulstid medan vi unngår å sjekke saldoen på brukskontoen.

I Sandnes tar dei det heilt ut. Der er det Vinterland tre veker til endes i adventstida. Alle gode krefter har gått saman for å gje folk ei oppleving utover striskjorte, havrelefse, karantene og hurtigtestar. Eit lysande pusterom i mørketida.

Det bør ingen tipse leiaren for Justiskomiteen på Stortinget, Per-Willy Amundsen, om, forresten. Han liker nok ikkje at Sandnes opererer med Vinterland i staden for Juleland. For to år sidan gjekk han bananas og gjorde seg til talsmann for boikott av den svenske møbelgiganten IKEA. Dei hadde nemleg lansert eit juleservise som dei kalla Vinterfest. Amundsen meinte dette var eit ikeisk knefall for muslimar, eit døme på politisk korrektheit og på at også IKEA bidrog til snikismaliseringa som kontinuerleg er på frammarsj frå det ytterste skjær til Ryfylke-heiene og dalstroka innanfor. At varehuset hadde massevis av artiklar som heitte noko med «jule-» i namnet, nådde ikkje gjennom til FrP-politikaren.

Midt oppe i juleglitter og -glans, er det til og med nokon som kjem på at det vi eigentleg skal feire, er fødselsdagen til eit lite barn som blei født i Midtausten for eit par tusen år sidan. Eit barn som blei mann og snakka om å la «dei små barna komme til meg» og at «alt det vi vil at andre skal gjere mot oss, det må vi gjere mot dei».

Det som er heilt sikkert, er at vi ikkje er viljuge til å la små barm komme til oss. I alle fall ikkje om dei er frå Midtausten. Då seier vi at det er fullt i herberget. Stappfullt. Ikkje ein gong i stallen er det plass. Veit ikkje dei små barna kva det ville koste om dei skulle komme til oss? Anar dei ikkje kor dyr julefeiringa er her til lands? Har dei ikkje fått med seg at straumprisane set stadig nye rekordar?

Men vi kan hjelpe dei der dei er. Det er vi gode på. Vi kan ta ein Martin Luther og la det klinge nokre myntar i kista. Litt juleavlat. Så kan vi med godt samvit antibacke hendene og istemme dei kjende kjære julesongane om englar som daler ned i skjul og eit barn født i Betlehem som kom og vart heimsens frelsar som barn i ein vesal stall. Deretter, på sjølvaste julafta, er det bare å la julefreden senke seg og tenkje at det også i år blei jul allikevel.



Mer fra: Debatt