Debatt

Å løfte i flokk – igjen

Vi har slått ned pandemien, men likevel blomstrer den opp igjen.

Det er usolidarisk og på grensen til uansvarlig ikke å ta vaksinen, skriver Per-Endre Bjørnevik (KrF).
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I april 2020, i pandemiens begynnelse, skrev jeg en kronikk som jeg kalte « Å løfte i flokk. Jeg berømmet helsevesenet og det norske folk for å ha tatt pandemien på alvor og gjort sitt til å dempe virkningen av pandemien. Vi opplevde da stengte virksomheter, skoler, kirker og konsertlokaler og sterke begrensninger i vår sosiale omgang. Jeg skrev til slutt at det er mitt håp at denne pandemien raskt vil bli slått ned og at det fort finnes en effektiv vaksine som kan distribueres over hele verden.

Etter det har vi hatt flere bølger med smitte og vi har fått effektive vaksiner. Da jeg i mai fikk satt den andre vaksinedosen, regnet jeg med at nå vil etter hvert pandemien forsvinne. På legekontoret der vaksinene ble satt, merket jeg en glede og lettelse over at pandemien ville bli stoppet. Men dessverre har dette ikke helt slått til. Mange land opplever nå igjen en sterk smittevekst med nye restriksjoner. Flere samfunn stenger ned skoler og andre møtesteder og mange blir innlagt på sykehus. Dette til tross for at vi har vaksinen og at alle i Norge kan ta den om det ikke er medisinske grunner til ikke å ta den.

Vi i Norge har så langt opplevd å bli lettere rammet av pandemien enn mange andre land. Mange er vaksinert, men dessverre finner vi en sterk vaksineskepsis både i Norge og i mange andre land.

Vi har fått slått ned pandemien, men likevel blomster den opp igjen. Etter hva jeg forstår, skyldes dette at virkningen av vaksinen avtar over tid og at mange enda ikke har tatt vaksinen. Nå skal de over 65 år få en tredje dose, noe som vil ytterligere presse ned smittetallene. Etter hvert vil hele den voksne befolkningen få tilbud om tredje dose.

Jeg vil så sterkt jeg kan oppfordre alle som får tilbud og som ikke har medisinske grunner til ikke å ta vaksinen, om å ta imot tilbudet og la seg vaksinere så fort som mulig. Det er fremdeles en stor gruppe i Norge som av ulike grunner ikke vil ta vaksinen. Dette synes jeg er usolidarisk og på grensen til uansvarlig. I mange andre land er vaksineskepsisen enda større, noe som får tilstanden til å ligne de som vi så våren 2020.

Nå er samfunnet likevel åpnet opp på ny. Konsertsaler, kirker og andre møtesteder er på ny åpnet. Jeg merker likevel en forsiktig skepsis til å gjenoppta livet slik det var. Flytrafikken og reiselivet er i ferd med å ta seg opp og i Stavanger markeres gjenåpningen på ulike måter. Men vil det vare?

Vi fikk se at undervisning og møter er blitt avviklet på en ny måte. Internettbaserte løsninger har skapt nye møteplasser og undervisningsmetoder. Gudstjenester og konserter har blitt avviklet på nettet til stor glede for mange. Dette må vi være takknemlige for og jeg vil takke alle de som har tatt i bruk de nye metodene. Likevel er det ikke det samme å møtes på nettet som å treffes fysisk. Det er slitsomt og gir ikke det samme utbyttet som fysiske sammenkomster. Flytrafikken ble i en lang periode nærmest nullet ut med tilhørende reduksjon av luftforurensningene. Fra det nordlige India kunne man for første gang på mange år se fjellene i Himalaya.

Vi har heldigvis sluppet de ekstreme nedstengningene og portforbudene som har rammet mange andre land. Sykehusene i flere land har vært overfylte av mennesker som er rammet av viruset. Mange er blitt alvorlig syke og ganske mange har dødd som følge av sykdommen som viruset fører med seg. Det har virkelig vært smertefullt å se på TV de scenene som har utspilt seg i sykehus rundt omkring.

Jeg har igjen lyst til å takke det norske folk for lojalt å følge de påleggene myndighetene har pålagt oss. Det har vært krevende tider der mange har måttet ofre jobb og virksomhet. Regjering og storting har fulgt opp med redningspakker som et stykke på vei har avhjulpet noen følger av situasjonen. Men redningspakkene og tiltakene hadde ikke strukket til om ikke det norske folk lojalt hadde fulgt opp påleggene og restriksjonene.

Takk også til regjering og folkehelseinstituttet og enkeltpersoner i stats- og kommuneapparatet som har måttet ta og følge opp krevende beslutninger og pålegg. Men jeg vil oppfordre alle til å ta nye tak. Få opp vaksineprosenten og følg de rådene og påleggene som myndighetene beslutter.

Jeg har lyst til igjen å dele med leserne det diktet som Hans-Olav Mørk, en norsk prest og visesanger, skrev 14.03.2020, like etter at restriksjoner og tiltak var kunngjort og satt i verk. Det er et dikt som gir håp om at ting etter hvert skal normalisere seg:

Vi skal møtes

Vi skal møtes

når dette er over,

ved et bord i en

smekkfull kafé,

i en kirke,

i midtgangens vrimmel

mot Guds alter

og det som skal skje.

Vi skal feire

og synge

og le.

Vi skal gi til hverandre

et løfte,

at vi møtes

når veien er gått.

Når det mørke og vonde

er bak oss,

når den prøven vi fikk,

er bestått,

skal vi dele det svar

vi har fått.

Men alt nå

vet vi svaret,

vi vet det.

Det å elske hverandre

er alt,

bære byrder

når en har for mye,

holde oppe

når noen har falt.

Til å elske,

til det

er vi kalt.

Nå har vi i over 20 måneder måttet løfte i flokk og bære hverandres byrder. Ikke minst har landets helsepersonell måttet bære store byrder og virkelig stått på for å helbrede og lindre. Det er mitt håp at alle som kan tar vaksinen og at denne pandemien vil blir slått ned. Jeg vil også oppfordre landets politikere til å dele vaksinene med fattige land slik at alle verdens land kan bli løst fra pandemien.