Det er snart 30 år siden klimatoppmøtet i Rio i 1992. Møtet var forløperen til COP-møtet. På den tiden var faktisk ikke energi et separat tema på agendaen. Men etter Rio kom energi høyere på agendaen fordi den globale solenergiorganisasjonen ISES og den europeiske fornybar energi organisasjonen Eurosolar presset på, etter et initiativ fra formann i Norsk Solenergiforening Harald N. Røstvik.
Nå, tretti år senere, pågår COP26 i Glasgow. Har vi gått i sirkler siden Rio i 1992 og bør Norge endelig melde inn konkrete forpliktelser på solenergi? I stedet for å unngå ytterligere utslipp har Norge meldt inn «reperasjonsløsninger» som skogplanting og CCS og med Saudi Arabia og andre drevet lobbyvirksomhet for å forlenge oljealderen?
Nå advarer IEA-sjef Fatih Birol om at investeringer i fossil energi er risikable, og for alle som kjenner historien til hvordan IEA år etter år har underslått veksten i solenergi, bør dette være en tankevekker.
Vi som skriver dette arbeider både med miljøhistorie, teknologiutvikling, arkitektur, byplanlegging og atferdsendring. La oss først starte med litt historie. Hva var status på klima og miljødiskusjonen i 1992? Hvordan snakker vi om dette i dag sammenlignet med da og hvor langt har solenergi kommet på bare 30 år?
Svaret er at ble solenergi nærmest latterliggjort i 1992; «kan aldri bli konkurransedyktig» og «monner ikke». I dag er sol verdens raskest voksende og mest lovende energikilde på grunn av dens mange bruksområder; varme, kjøling, strøm, småskala, storskala og demokratiske utbredelse over hele verden – inkludert u-land. Prisen er redusert til under en hundredel og prisfallet fortsetter. Solenergi er mange steder den billigste energiformen. Lagringsproblemet er løst via mikrogrid, transnasjonal strømnett, batterier, svinghjul og forsinket vannkraftproduksjon.
Men er det nok sol i Norge, og hva er Norge sin rolle solenergirevolusjonen? Svaret er at selv i Norge er bruk av solenergi gunstig. Hvorfor har det da ikke gått raskere? Svenskene og danskene etablerer ti ganger så mange anlegg hvert år. Britene satser tungt og tyskerne etablerte tusen ganger så mange sol-kWt per år som Norge allerede på 1990-tallet.
Hvor ligger så barrierene i Norge? Solenergiklyngen har identifisert at barriere nummer en er kunnskapsmangel. Energilandet Norge, hvor det flyter av vannkraft, olje, gass og vind har ikke fokusert på sol. Det har sviktet i alle ledd. Også i akademia.
1 November, samme dag som COP26 åpnet, forsvarte Hassan Gholami sin doktorgrad om bygningsintegrert solenergi (BIPV) på UiS, med Harald N. Røstvik som hovedveileder. Dette var, ifølge Cristin, den andre doktorgraden om BIPV i hele Norge og den første doktorgraden ved energiuniversitet UiS om solenergi – noensinne - et tankekors i seg selv. Hvordan kan norske forskere ha neglisjert og oversett solenergi så lenge? Har Norge berøvet ungdom innsikt i verdens mest interessante og hurtigst voksende energikilde? Landsdekkende medier som Energi og Klima og Teknisk Ukeblad har jo holdt oss løpende orientert om utviklingen.
Gholami identifiserte BIPV som realistisk og økonomisk – over hele Norge, hvis man gjør det riktig og erstatter andre fasadematerialer. Selv på nordvendte fasader i Norge kan BIPV betale seg tilbake over livsløpet, på grunn av refleksjon og diffus solstråling. På de andre fasadene er sol bra butikk. Med de stigende el-, olje- og gasspriser vi nå ser er BIPV nedbetalt på fra null til fem år. Husk: Noen tradisjonelle fasadematerialer er dyrere enn solmodulene som erstatter dem med BIPV. Etter hvert som denne kunnskapen synker inn hos arkitekter, byplanleggere, myndigheter og byggherrer vil våre byer og bygningene, som i dag sluker nesten halvparten av all energi og forårsaker nesten halvparten av alle klimagassutslipp, kunne bli kraftverk i stedet for kraftsluk. COP 26 har antydet at ved 2050 vil 70 prosent av verdens befolkning bo i byer og byene vil forårsake 70 prosent av utslippene. Lenge før vi kommer dit vil forurensende energikilder være utkonkurrert på pris, praktisk anvendelse drevet av skadene på natur og mennesker.
Norge har tjent seg rikt på å eksportere olje og forårsake klimaendringer. Det er tid for å kreve at en andel av Norges rikdom bør gå til å akselerere solenergirevolusjonen globalt. Vi har jo hatt Olje for utvikling, et generøst NORAD-program som siden 2005 har fremmet «bærekraftig» forvaltning av olje- og gass i u-land – altså gårsdagens energikilder. Tiden er nå inne for et massivt statlig Sol for utvikling program.
Tre år før klimamøtet i Rio i 1992 startet a-ha-vokalist Morten Harket og sivilarkitekt Harald N. Røstvik et samarbeid for å løfte fram klima- og miljøsaken. Det resulterte blant annet i filmen, «The Sunshine Revolution», om hvordan solenergi kan bidra til en løsning på miljøutfordringene. Tirsdag 16. november møtes Morten Harket og Harald N. Røstvik på UiS, 30 år etter at filmen ble laget. Der skal de gjøre opp status: Hvor er vi i dag, og hva vil skje de neste 30 årene?
COP26 vil da være over. Men handler vi raskt nok? Styrer vi mot 1,5, 2,5 eller 3,5 grader temperaturøkning (1860 – 2100)? Vi har allerede nådd 1,2 grader! 1,5 grader kan, ifølge Cicero, være nådd om bare elleve år - i 2032. FNs klimapanel sin rapport nevner 2,7 grader i 2100.
I samtalen på UiS vil de to frittalende individer, som i tretti år har samarbeidet, etter visningen av filmen «The Sunshine Revolution», dele sine tanker om øko-sorg, sinnsro, løsninger og håp og invitere salen til å si sin hjertens mening om hvilken fremtid vi ønsker oss. Fremtiden skapes jo. Den blir ikke tilfeldig til av seg selv.