Debatt

Trehusbyen står seg

Hva legges i begrepet falleferdig?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«Bygninger utgjør i stor grad kjennetegnet på byer, og Trehusbyen er Stavangers signatur. Det er viktig å ta vare på identiteten, sa Hernes, og pekte på at det er de eldste bydelene turister besøker.»

Mellom annet dette kunne vi lese i Rogalands Avis sin lørdagsutgave etter at byutviklingspolitikerne avslo søknad om å rive to trehus i Spilderhauggata. Dette var for mange en gladmelding etter at Aftenbladet få dager tidligere om samme sak, sågar på lederplass skrev: «Å bevare seg til fant. Trehusbyen Stavanger må og skal bevares, men det er fare på ferde dersom dette også skal bety at enhver trebygning som står til nedfalls skal forsinke eller stanse fornuftig byutvikling.»

Det uttrykkes videre stor forståelse for Frode Myrhol i FNB, som spør: «Hvor mye skal to falleferdige trehus, som framstår som fremmedelementer, få påvirke byutviklingen?».

Vi kjenner argumentasjonen. Når hus står i veien for utbyggerinteresser karakteriseres de gjerne som falleferdige – i 1970-årene ville politikerne sagt «riv raben». Aftenbladet vil bevare, men beveger seg i lederartikkelen i grumset farvann. Holdningen er at falleferdige hus må vike for nybygg. Et meget sentralt spørsmål blir da, hva legges i begrepet falleferdig? Vi opplever at hus kjøpt av utbyggere ofte tømmes for aktivitet, men utover det kan mangle litt mer enn et malingsstrøk. Det kan da glatt bli klassifisert som falleferdig.

Tak legges om, hus tilleggsisoleres, panel skiftes og «husmorvinduer» viker plassen for stilriktige vinduer, men tømmerkjernen består og er vel på sett og vis det reelt verneverdige.

Trehusbyen skal leve, men på egne premisser.

—  Per Th. Grimnes

Standardheving og godt stell av hus i Trehusbyen har i mange tiår og i meget stort omfang funnet sted fordi Kommuneplanens retningslinjer har gitt folk solid sikkerhet for å satse. Denne sikkerheten må ikke rokkes ved om vi vil beholde Trehusbyen som et attraktivt, levende bomiljø. Dette betyr selvsagt ikke noe i retning av en byggestopp.

Det tilføres hele tiden mye nytt som på positivt vis adderer seg til det eksisterende, småskalige trehusmiljøet. Eksempler mellom mange er: Byvillaer på Holmeegenes, Vålandstunet, Vindmøllebakken og nye boliger i Kirkestien. Felles for disse prosjektene er at de ikke forstyrrer eksisterende bo- og bygningsmiljø, men supplerer disse. Fortsatt er det store muligheter for nye prosjekter som dette. Trehusbyen skal leve, men på egne premisser.

Når det åpnes for at slitne hus kan rives, åpnes det lett for en farefull praksis. Vi ser eksempler på at eiendomsutviklere kjøper hus med interessant beliggenhet, lar dem forfalle og spekulerer i at husene etter en tid framstår som så sjabre at riving til fordel for nybygg blir tillatt. Om noen trenger å se eksempel på dette, så besøk Eiganesveien nr. 3 og nabohuset Løwolds gate nr. 1. Begge husene er vernet i reguleringsplan. En eiendomsutvikler har sikret seg eiendommene og «ruger» på et prosjekt som forutsetter riving. Husene er i akselererende forfall. Kommunen vegrer seg så langt for å gripe inn. Forfallet får fortsette, neste kapittel kan bli riving. Slikt skremmer!



Mer fra: Debatt