Debatt

Hva gjorde du for dugnaden?

Jeg mistet jobben under korona. Nå betaler jeg gjeld til Nav, mens folk feirer at verden er åpen igjen.

Ikke en eneste gang følte jeg at regjeringen henvendte seg til oss som hadde mistet jobben, skriver Veslemøy Aalde Heyerdahl, som var permittert under korona. På bildet: Oslo på gjenåpningen.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I mars 2020 hadde jeg flere jobber og en full timeplan. Jeg jobbet som bartender, musiker og sanglærer. Da Norge stengte ned, forsvant alle jobbene over natten. Jeg, som følte jeg hadde hatt mange bein å stå på, hadde plutselig ingen.

I løpet av bare fem dager fikk Nav 45.000 søknader om dagpenger. Du kan jo se for deg kaoset den enorme pågangen skapte. Behandlingstiden var lang. Jeg trengte penger, men kunne ikke vente lenger. Kollegaene mine anbefalte meg derfor å søke forskudd. Så jeg søkte, og fikk penger inn på konto noen dager senere. Med litt hjelp fra bestemor kunne jeg betale husleie og mobilregning. Det jeg ikke visste, var at dette forskuddet var et lån. Et lån som skulle betales ned gjennom de kommende utbetalingene av dagpengene etter søknaden var innvilget.

Problemet oppsto da jeg fikk jobben min tilbake, før forskuddet var betalt ned. Denne prosessen skjedde to ganger. Jeg søkte om dagpenger, fikk forskudd i påvente av at søknaden skulle behandles, fikk et par utbetalinger etter søknaden var innvilget, og fikk lov til å begynne å jobbe igjen. Nå skylder jeg Nav mer penger enn jeg mottok i støtte. Hvorfor skal vi svi for den lange behandlingstiden når vi er blitt ufrivillig massepermittert?

Jeg mener på ingen måte at mennesker som er på dagpenger av andre grunner fortjener pengene fra Nav noe mindre. Men pandemien var en helt ekstraordinær situasjon. Flere hundre tusen funksjonsfriske og arbeidsvillige folk ble tvunget til å slutte i jobben sin fra én dag til en annen.

At krisepakkene ikke omfattet å gi alle de plutselig arbeidsledige støtte til å betale regningene sine mens Nav behandlet søknadene deres, er helt ufattelig.

Samtidig ble det opprettet støtteordninger for næringslivet som favnet bredt. Slik fikk både Petter Stordalen, Louis Vuitton og boliginvestorer dekket opptil 75 prosent av omsetningstapet. Til sammenligning dekket Nav 60 prosent av min bartenderinntekt.

Jeg betaler nå i overkant av 500 kroner i måneden for å gi tilbake de pengene jeg mottok mens Nav behandlet søknaden min. Jeg har snakket med mange bransjekollegaer i samme situasjon. Samtidig opplever jeg at de som ikke ble permittert under pandemien blir meget overrasket når jeg forteller om dette. Det virker som om de tror at det er jeg som har gjort noe feil, eller at jeg har misforstått systemet. Slik er det ikke. Jeg er innforstått med at denne forskuddsordningen er normal praksis i Nav. Jeg synes bare ikke det fungerer.

Hvilke penger så staten for seg at jeg skulle betale leia med mens jeg ventet på å få innvilget dagpenger? Er det riktig at vi som allerede jobber i lavlønnsyrker skal betale gjeld til Nav over flere år fordi vi alle ble fratatt jobben vår på samme tid?

Da jeg ble permittert for andre gang hadde ikke jeg samvittighet til å møte noen, for jeg visste at det kunne føre til at det tok lengre tid før jeg og kollegaene mine fikk arbeidsplassen vår tilbake. Da var det ganske surt å se at andre, som fortsatt hadde vanlig inntekt, pushet reglene så mye de kunne. Inkludert Norges statsminister.

Jeg vil nødig være utakknemlig. Jeg er glad for å bo i Norge. Jeg hadde full forståelse for at barene måtte stenge slik at smitten kunne holdes nede. Men hva har du gjort for dugnaden?

Jeg mistet nemlig jobben min. Jeg satt og stirret i veggen mens jeg levde på bare litt over halvparten av inntekten jeg hadde i en av de dårligst lønnede bransjene i Norge. Da jeg fikk jobben tilbake fungerte jeg som smittevernansvarlig servitør, mens jeg løp fra bord til bord for å sørge for at alle gjestene skulle få ha det så hyggelig som mulig. Og nå skylder jeg penger til Nav.

På pressekonferanser ble det snakket til voksne mennesker på hjemmekontor som savnet å drikke øl på bar. Ikke en eneste gang følte jeg at de henvendte seg til oss som hadde mistet jobben, og opplevde både sorg og økonomisk tap på grunn av dette. Jeg synes det er på tide at politikerne snakker til oss nå, så jeg vil spørre om dette: Hva skal til for å slette gjelden vår?

Hvis velferdsstaten Norge har råd til å gi kompensasjon til boliginvestorer med tomme leiligheter, bør de ha råd til å dekke denne gjelden. Det hadde vært en fin vertinnegave til oss, mens vi er barnehagetanter for dere, på tidenes gjenåpningsfest. Håper ølen smaker.